Verneombudet den usynlige hverdagshelten

De aller fleste arbeidsplasser har verneombud; noen har flere, og dermed også hovedverneombud.

Jeg vil slå et slag for denne viktige rollen i norsk arbeidsliv. For mange vil den viktigste begrunnelsen for å ha verneombud være at arbeidsmiljøloven krever det. Men den praktiske betydningen av en skolert og oppegående vernetjeneste er langt mer betydningsfull enn at dette har vært et lovkrav siden 1956.

Hva er et verneombud?

De skal være de ansattes representant i saker som angår arbeidsmiljøet. De skal ta nødvendige initiativ til å fremme saker, slik at de viktige og riktige tiltakene i arbeidsmiljøet blir ivaretatt. De skal tas med på råd når det planlegges ting som får betydning for arbeidsmiljøet. De skal holdes informert av ledelsen når det gjelder slike saker. De skal være ledelsens korrektiv når det er nødvendig. De skal fange opp virkelighetsbilder i arbeidsmiljøet, sjekke ut fakta i det som rører seg, og medvirke til god håndtering av saker. De er faktisk en fantastisk ressurs for ledere som har ansvar for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Samarbeid mellom verneombud og leder er en bærebjelke i arbeidsmiljøutviklingen. Arbeidstakere som opplever at de ikke har det greit på jobben skal kunne ta opp dette med verneombudet sitt, og få hjelp til å rette opp i forhold som ikke er slik de skal.

Det større bildet

Koblingen mellom etableringen av et arbeidsliv med organiserte parter, der både arbeidstakere og arbeidsgivere er organisert i sine respektive organisasjoner, og utviklingen av vernetjenesten, er historisk svært tydelig. Den første hovedavtalen mellom partene ble inngått i 1935, den første arbeidervernloven kom i 1936. Da denne arbeidervernloven med endret i 1956 kom verneombudet inn i lovgivningen, og inn i norsk arbeidsliv. Rollen har utviklet seg gjennom over 60 år, og i dag skal verneombudet påse at arbeidsgiver ivaretar både fysiske og psykososiale sider av arbeidsmiljøet, i tillegg til det sikkerhetsmessige.

Det trepartssamarbeidet som norsk arbeidsliv er tuftet på er også nært knyttet opp mot utviklingen av velferdssystemet i Norge. Eksempler på dette er at pensjonsopptjening er koblet til deltakelse i arbeidslivet, sykelønnsordning, samt mange flere koblinger mellom folketrygdsystemet og arbeidslivet.

I dag ser vi at organisasjonsgraden i privat sektor er nedadgående, hvor godt under 40% av arbeidstakerne er organisert. Det er liten organisasjonsgrad i varehandel og restaurantnæringen, og en del annen tjenesteyting.  I offentlig sektor er det betydelig høyere organisasjonstilknytning, rundt 70 -80%.

Siden arbeidstakerne tradisjonelt har to veier til å være representert på arbeidsplassen, gjennom fagforening i forhold til rettigheter og plikter, og gjennom vernetjenesten i forhold til arbeidsmiljø, står vi nå med en situasjon hvor verneombudet må få en enda mer sentral rolle, spesielt i de delene av arbeidslivet hvor fagforeningene er svake eller fraværende. Dette betyr ikke at verneombud skal gå inn i fagforeningsjobben, men at de i stor grad vil være den eneste formen for organisert representasjon av ansatte.

Siden både lov og avtaler i norsk arbeidsliv er fundert på tanken om at vårt arbeidsliv skal fungere demokratisk, er arbeidstakerrepresentasjon en soleklar forutsetning. Arbeidsgivers styringsrett er avgrenset av både arbeidsmiljøloven og inngåtte avtaler mellom partene. Verneombudet er i dette perspektivet en viktig demokratiagent på arbeidsplassen!

Aud Steiring Seniorkonsulent i Arbeidsmiljøsenteret aud@arbeidsmiljo.no