Tekst: Turid Børtnes (2008)
LO-sekretær og tidligere styreleder i Arbeidsmiljøsenteret, Trine Lise Sundnes er nominert på sikker plass til styret i ILO, FNs internasjonale arbeidsorganisasjon.
Med nominasjonen av Trine Lise Sundnes får norsk LO en representant i styret til den viktige organisasjonen for første gang på svært mange år, og det vil være første gang en kvinne fra Norden er innvalgt. Det offisielle valget skjer 2. juni i år.
Mannsbastion
- Jeg er veldig glad for at LO nå får en representant i dette vervet og ikke minst at det er en kvinne og at hun er ung og valgt fra arbeidstakersiden, sier Karin Beate Theodorsen, leder for internasjonal avdeling i LO. Theodorsen opplyser at Sundnes er nominert av Nordens Faglige Samorganisasjon (NSF) som er et samarbeidsorgan for de faglige hovedorganisasjonene i de fem nordiske landene. NSF har femten medlemsorganisasjoner med til sammen ni millioner medlemmer. Siden nominasjonen er enstemmig, er det klart at Sundnes blir valgt. Hennes forgjenger fra Norden er svensk. ILOs styre består av 28 representanter fra regjeringene i medlemslandene, 14 fra arbeidsgiversiden og 14 fra arbeidstakerne. Styret er svært mannsdominert, det har bare 20 prosent kvinner. Det har lenge vært et sterkt ønske ikke minst fra arbeidstakersiden, at det skal velges flere kvinner inn i styret.
Ukelange møter
Valgene gjøres for tre år av gangen, men Theodorsen regner med at Sundnes vil komme til å sitte seks år i styret. Arbeidet er svært omfattende og det er mye å sette seg inn i. Styrerepresentantene møtes tre ganger i året, to ganger til styremøte og en tredje gang til en årlig arbeidskonferanse. På møtene, som vanligvis varer i to uker, bestemmes i hovedsak ILOs politikk og program. Hovedkontoret ligger i Genève, men med engelsk som arbeidsspråk. ILO er unik i FN-systemet med sin trepartsstruktur. Organisasjonen er FNs særorganisasjon for arbeidslivet, dannet for å bedre levevilkårene, arbeidsforholdene og arbeidsmulighetene for arbeidstakere verden over. 50 år etter opprettelsen fikk ILO i 1969 Nobels fredspris.