Takk for meg, Arbeidslivet!

 

Tiden er inne, neste bursdag er en 67-årsdag. Og jeg vil helst starte denne nye livsfasen med sommer. Derfor blir det noen måneder med AFP før alderspensjon.

Litt arbeid blir det til høsten også, men mest blir det starten på livet som pensjonist. Bærplukking, soppturer, fisking, kultur, og kanskje litt mer organiserte fritidsaktiviteter enn det et arbeidsliv på reisefot har gitt anledning til. Nå kan jeg heller reise for å besøke slekt og venner, og for å oppleve ulike deler av Norge og Verden.

Det jeg forlater er en utrolig reise som har vart i over 40 år, og som jeg vet jeg vil savne fortsettelsen av. Jeg har vært heldig, jeg har i alle disse årene hatt anledning til å arbeide med det som har interessert meg.

De siste dagene har jeg har kjent på en litt overraskende sorg over denne avskjeden med et arbeidsliv som har gitt meg så utrolig mye, både faglig og menneskelig.

Når folk på min alder møter noen man ikke har sett på ei stund, er det ikke uvanlig, heller ikke irrelevant, å spørre hvordan det står til med helsa. Og jeg er altså så heldig at jeg er 66 år og frisk. Ikke har genene mine påført meg medfødt eller ervervet sykdom, ikke har jeg vært utsatt for alvorlige fysiske eller psykiske traumer altså ren flaks.  Litt artrose er mer en tilstand enn en sykdom, så lenge den ikke hindrer meg i å gjøre det jeg har lyst til.

Det arbeidslivet jeg forlater nå, har vært fullt av forandringer, som jeg skal gjøre en kortfattet oppsummering av:

• Samfunnsendringer, som blant annet innebærer et mer likestilt samfunn med hensyn til kjønn, farge, tro, og alle de andre mulige utgangspunktene for diskriminering. Vi er langt fra i mål, men utviklingen har alt i alt gått merkbart i riktig retning. Dette er selvsagt en viktig del av utviklingen også i arbeidslivet.
• Dette gjenspeiles også i de relasjonene som er på arbeidsplassen, ved at den sosiale avstanden mellom leder og ansatt har endret seg. Kortere sosial distanse i virksomhetsorganisasjonene innebærer blant annet at lederrollen har endret seg. Tidligere var ledertittel nok til at en leder automatisk hadde autoritet. Det ligger i de ulike rollenes natur at det delvis er slik fremdeles. Men endringen består i at en leder i større grad enn før må bygge sin autoritet på personlig troverdighet overfor dem man er leder for. Mer krevende, men også mer givende for alle parter.
• Teknologisk utvikling, hvor det er ganske åpenbart for alle at dette er et område hvor det har skjedd store endringer. Da jeg stertet som konsulent og kursholder i Arbeidsmiljøsenteret i 1991, var det helt vanlig å reise rundt med en bunke med plast-presentasjoner som ble presentert på overhead-prosjektor. Er det noen som husker den teknologien? Men utviklingen handler ikke bare om datateknologi, men også gunstig utvikling av verneutstyr, arbeidsutstyr og annet som er av stor betydning for en bedre arbeidshverdag for veldig mange arbeidstakere.
• Fokus i forhold til arbeidsmiljø: da jeg begynte å jobbe med arbeidsmiljø i 1981, var det fremdeles ganske ensidig fokus på fysisk arbeidsmiljø, og selvsagt sikkerhetsforhold. Det handlet om å overleve arbeidsdagene. I store deler av arbeidslivet er dette fremdeles avgjørende for å bevare liv og helse, og det jobbes systematisk for å hindre tap av liv og helse opp mot farlige eksponeringsforhold og ulykkesrisiko. Men vi har gjennom mange år nå hatt en helt annerledes forståelse for hva det organisatoriske og det psykososiale arbeidsmiljøet betyr for å bevare liv og helse. Hvordan arbeidet fordeles og organiseres, tydelig ansvarsfordeling, respekt for ulike roller, og hvordan vi snakker med hverandre i arbeidshverdagen, er helt avgjørende for god arbeidshelse.

Resultatene av at vi siden 1991 har hatt krav om å jobbe systematisk med HMS er ikke så gode som de burde vært. Men det er liten tvil om at liv er blitt spart på grunn av det systematiske arbeidet. Og jeg tror vi trenger en videre utvikling av den systematiske tilnærmingen, slik at endringer og erfaringer fanges opp.

Og så er det alle de flotte menneskene jeg har møtt, både kolleger og deltakere på kurs og andre oppdrag, Tina og de andre på Havly hotell i Stavanger, Kristin og Tommy og alle de andre på Comfort Park hotell i Trondheim, direktør og ansatte på Park Inn i Oslo osv, osv. De nevnte hotellene har vært en del av arbeidsmiljøet mitt, de også, pluss noen flere i tidligere år. Takk til dere alle for hjelp og tilrettelegging for den jobben jeg har vært der for å gjøre.

Når det gjelder kollegene mine i Arbeidsmiljøsenteret, så er det ganske enkelt vondt å slippe taket. Men Sigrid som flokkleder, og Eldar, Erik, Nina, Hilde, Eva, Kari, Amanda, og nyansatte Hanne som medlemmer i flokken, må jeg si det er en praktfull flokk jeg trer ut av.

Arbeidsmiljøsenteret har mestret overgangen til å jobbe digitalt under pandemien, og dette har jeg vært en del av. Jeg har hatt hundrevis av kursdeltakere på besøk i stua mi her i Trondheim, og det har vært en fin og interessant opplevelse.

Og det å avslutte med maksimal travelhet, slik jeg har gjort, kan høres brutalt ut. Men det er en innebygd bekreftelse i dette faktumet som handler om at det var bruk for meg til siste slutt noe som dessverre ikke alle seniorer får lov å oppleve.

Hvis noen leser dette, og synes jeg er til overmål positiv: jeg vet at utfordringene står i kø for arbeidslivet framover, men det overlater jeg til yngre krefter med stor fortrøstning. Jeg har tro på de unge.

Til mine kolleger og alle jeg har hatt gleden av å møte i ulike sammenhenger:

Takk for gode møter, og lykke til på veien videre!