Streik kan stride mot EUs fire friheter

Tekst: Runar Homble (2008)

I desember 2007 avsa EU-domstolen to prinsipielt viktige dommer om forholdet mellom EU-systemets fire friheter og streikeretten. Dommene gir noen viktige svar, men organisasjonene i arbeidslivet vil nok diskutere nyansene i tiden som kommer.

Viking Line-saken har sitt utspring i at finske Viking Line ville flagge ut sitt skip Rosella til Estland eller Norge, for siden å kunne inngå en for arbeidsgiver gunstigere tariffavtale med en fagforening i et av disse landene. Besetningen på Rosella var medlem i Finnish Seamen's Union (FSU). FSU er tilsluttet International Transport Worker's Federation (ITF). ITF gjennomførte en kampanje for å motvirke såkalte bekvemmelighetsflagg. ITF krevde derfor av sine medlemsorganisasjoner at kun fagforeninger i den stat der det virkelige eierskapet til et fartøy kunne henføres, skulle kunne inngå tariffavtale vedrørende det aktuelle skipet. Etter diverse forhandlingsforsøk og streik, reiste Viking Line sak ved High Court of Justice (England & Wales), Queen's Bench Division (Commercial Court) med påstand om at ITF og FSUs kollektive kampskritt medførte restriksjoner for den frie etableringsretten i strid med artikkel 43 EF. Viking Line fikk medhold i første instans. I anken påsto fagforeningene blant annet at streikeretten er en grunnleggende rettighet som er anerkjent i EF-traktaten. Det ble derfor anført at fagforeningene måtte ha rett til å iverksette kollektive kampskritt overfor en arbeidsgiver som er etablert i én medlemsstat, for å avskrekke denne fra å flytte hele eller deler av sin virksomhet til en annen medlemsstat.

Brudd på etableringsretten EU-domstolen måtte blant annet ta stilling til om streikerettens karakter som grunnleggende rettighet, medførte at den prinsipielt ikke kunne komme i konflikt med etableringsretten i artikkel 43 EF, som er en av de fire frihetene i EU. Domstolen konkluderte med at kollektive kampskritt som en fagforening innleder mot en privat virksomhet for å avskrekke denne fra å gjøre bruk at etableringsfriheten, ikke falt utenfor anvendelsesområdet for artikkel 43 EF, og at streik således kan innebære et brudd på etableringsretten. Når domstolen kom til at de kollektive kamphandlingene kunne innebære restriksjoner i strid med artikkel 43 EF, måtte den ta stilling til om disse restriksjonene likevel kunne være lovlige. Det følger av praksis fra EU-domstolen at restriksjoner i etableringsfriheten kun er tillatt, hvis den har et legitimt mål som er forenlig med traktaten og er begrunnet i allmenne hensyn. Restriksjonene må videre være egnet til å sikre gjennomføringen av det aktuelle målet, og ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å nå det. EU-domstolen påpekte at den ankedomstolen, som skulle ta endelig stilling til saken, blant annet måtte vurdere om fagforeningene rådde over andre midler som var mindre inngripende i etableringsfriheten, og om disse i tilfelle hadde blitt forsøkt brukt før de kollektive kampskrittene ble innledet.

Laval-saken I mai 2004 inngikk Vaxholm kommune avtale med L&P Baltic Bygg AB om anleggsarbeid på en skole i Vaxholm. L&P Baltic Bygg AB var et svensk selskap som var heleid av det latviske selskapet Laval un Partneri Ltd. Laval un Partneri Ltd hadde inngått tariffavtale i Latvia med en latvisk fagforening for bygningsarbeidere. De var ikke part i tariffavtaler med de svenske fagforeningene Byggnads, Byggettan eller Elektrikerna. I et forhandlingsmøte krevde Byggettan at L&P Baltic Bygg AB skulle inngå tariffavtale. Da det ikke ble enighet om noen avtale, ble det innledet blokade av byggeplassen i Vaxholm. Aksjonen ble utvidet med sympatiaksjoner på alle Lavals byggeplasser i Sverige. Selskapet ble ute av stand til å utøve sin virksomhet i Sverige, og Vaxholm kommune framsatte ønske om å oppheve kontrakten med L&P Baltic Bygg AB. L&P Baltic Bygg AB ble kort tid etter erklært konkurs. I saken for EU-domstolen ble det blant annet anført at aksjonene var ulovlige fordi fagforeningenes forhandlingskrav var gunstigere for arbeidstakerne enn det som fulgte av den svenske implementeringen av EUs utstasjoneringsdirektiv. I henhold til utstasjoneringsdirektivet artikkel 3 bokstavene a til g skal medlemsstatene regulere: - maksimal arbeidstid og minimal hviletid - minste antall betalte feriedager per år - minstelønn, herunder overtidsbetaling - regler for innleie av arbeidstakere - HMS på arbeidsplassen - beskyttelsesregler for gravide og kvinner som nettopp har født, samt for barn og unge - regler om likebehandling (ikke-diskriminering) I Sverige var kravet om minstelønn implementert ved at lønnsdannelsen skal skje gjennom forhandlinger på arbeidsplassene. Lønnskravet fra fagforeningene lå høyere enn det som kunne anses som minstelønn på området. EU-domstolen slo fast at det var i strid med EU-retten å bruke kampmidler for å forsøke å få en tjenesteyter som har hjemsted i et annet medlemsland, til å inngå avtaler som gir arbeidstakerne mer fordelaktige betingelser enn dem som følger av den lovgivningen som implementerer utstasjoneringsdirektivet. I den svenske medbestemmelsesloven var det en regel som gav fagforeninger rett til å iverksette arbeidskamp mot en utenlandsk virksomhet for å tvinge gjennom en tariffavtale, på tross av at det aktuelle selskapet allerede var bundet av tariffavtale i hjemlandet. Loven tillot ikke en tilsvarende adgang til å aksjonere mot svenske selskaper som var bundet av en kollektiv avtale. Regelen ble omtalt som Lex Britannia, oppkalt etter en containerbåt som i sin tid ble blokkert i havna i Gøteborg, en blokade som ble dømt ulovlig og som foranlediget den aktuelle lovebestemmelsen. EU-domstolen kom til at den svenske ordningen ikke kunne tillates.

Sammensatte spørsmål De to nevnte dommene behandler grunnleggende spørsmål om kollektive kamphandlingers forhold til EU-retten. Men de juridiske problemstillingene kan for de fleste virke spissfindige og spesielle, og de konkrete løsningene vil også påvirkes av medlemsstatenes nasjonale regelverk. Den videre diskusjonen om betydningen av sakene i Norge vil derfor trolig pågå i lang tid.