Skeptisk til 20 prosent sykefraværsreduksjon

Tekst: Turid Børtnes (2002)

- Det er greitt å ha en ideell målsetting, men å avtalefeste at sykefraværet skal ned med 20 prosent, samtidig som at antallet uførepensjonerte skal reduseres, er å ødelegge et godt utgangspunkt.

Jeg er redd for at de gode intensjonene som ligger bak avtalen om det inkluderende arbeidsliv ikke lar seg gjennomføre med dette som bakgrunn. Samtidig er et slikt utgangspunkt grensende til kriminalisering av det store flertallet av de sykmeldte som har et helt velbegrunnet sykefravær. Dag Bruusgaard, professor i trygdemedisin og bestyrer ved Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, er meget betenkt over den store vekten politikere og partene i arbeidslivet har lagt på at sykefraværet skal reduseres med en femtedel i løpet av en fireårsperiode.

Flue på veggen - Dette representerer svært komplekse problemstillinger som krever et langsiktig arbeid. Det tror jeg hverken trygdeetat eller politikere har tatt tilstrekkelig inn over seg. En kan ikke vedta en løsning på slike problemer. Den uhøytidelige professoren skulle gjerne vært flue på veggen da partene vedtok at sykefraværet skulle ned med akkurat 20 prosent. - Skal en få resultater, må en i større grad ta fatt i de dårlige arbeidsplassene med høyt fravær og gjøre noe der. Å gå inn for et flatt, generelt kutt på 20 prosent i alle virksomheter vil ikke fungere. Men det finnes mange arbeidsplasser der det vil være mye å hente ved å bedre arbeidsmiljøet, for eksempel i statsadministrasjonen der det gjøres alt for lite med problematiske arbeidsmiljøforhold.

- Akseptabelt fravær Bruusgaard hører ikke til dem som mener at vi har et alt for høyt sykefravær her i landet. Det er svært høy yrkesdeltakelse i Norge i tillegg til høy reell pensjonsalder sammenlignet med mange andre land. De fleste arbeidstakere har et sykefravær som er helt akseptabelt; mange har for høyt sykenærvær. Det gjelder ikke bare utvalgte bransjer med spennende arbeidsoppgaver, høy jobbtrivsel og stor arbeidsinnsats, men også mye offentlig virksomhet preget av nedbemanning. Slike virksomheter kan slite ut arbeidstakerne. - Å ha som målsetting at både sykefraværet og antallet som har behov for uføretrygd skal reduseres, er greit nok som et ideelt mål, selv om de fleste vil synes det er urealistisk. Men det er neppe formålstjenlig. Det blir nærmest en mistenkeliggjøring av dem som er sykmeldt og det kan føre til redusert selvbilde og motivasjon for dem som trenger gjentatte sykemeldinger for å kunne fortsette i jobben. Lønnet sykefravær er et viktig velferdsgode i et gjennomrasjonalisert og intensivert arbeidsliv. Bruusgaard peker også på et annet stort problem i forbindelse med det inkluderende arbeidsliv. Det er ikke lett å få arbeidsgivere til å ansette personer som kan forventes å ha et høyt sykefravær. Selv om myndighetene, politikerne og NHO sier at vi har behov for alle arbeidstakere, er det få som vil ha eldre eller syke.

Problematisk Det er vanskelig å finne noen god løsning. Ved å utvide arbeidsgiveransvaret ved sykdom slik en har gjort i Nederland, vil arbeidsgiverne yte maksimalt for å holde arbeidsstokken frisk. På den annen side kan det føre til store problemer med å få jobb for dem som har helseplager. I land der det offentlige har mye større del av ansvaret, skyves syke arbeidstakere lettere helt ut av arbeidslivet og over på trygd. Bruusgaard er opptatt av om trygdeetaten undervurderer hvor vanskelig dette er. En undersøkelse av bruk av Sykmelding II reiser tvil om trygdekontorene har tilstrekkelig kompetanse, ressurser og metoder til å nyttiggjøre seg de opplysningene de blant annet får fra legene. - Skal en få høyere deltakelse i arbeidslivet må bedriftene være tjent med å ta inn de som har visse yrkeshemninger. Vi må klare å skille ut dem som kan ha nytte av ekstra tiltak og utvikle effektive metoder for oppfølging. I den forbindelse mener Bruusgaard at legestanden må kunne strekke seg langt og akseptere for eksempel å gi flere legeopplysninger og fylle ut flere skjemaer dersom det kan bidra til å hjelpe pasientene til å gjenvinne funksjon og mulighet til å fungere i arbeidslivet. Men det forutsetter at de kan føle seg sikre på at dette hjelper pasientene og samfunnet. Akkurat det er ikke professor Dag Bruusgaard helt overbevist om.