Psykisk syke - de upopulære gruppene i arbeidslivet

Tekst: Grethe Ettung (2010)

Tallet på personer med psykiske sykdomsdiagnoser som står utenfor arbeidslivet, har økt de siste årene. Det gjelder blant andre de som lider av angst, depresjoner og atferdsforstyrrelser, i tillegg til schizofreni og bipolar affektiv lidelse som omfatter mani og depresjon. Mange vil ut i arbeid, men opplever et lukket arbeidsliv.

I boka Å få seg en jobb, presenterer Angelika Schafft ulike virkemidler for rehabilitering gjennom arbeid. Schafft vil ha arbeidsgiverne på banen, og oppfordrer dem til å åpne opp virksomhetene for psykisk syke, "de upopulære gruppene i arbeidslivet", som hun kaller dem.

Få jobb for å bli frisk

• Spørsmålet er om man må være frisk for å få jobb, eller få jobb for å bli frisk.

Schafft viser til internasjonal forskning på supported employment, en metode hvor rehabiliteringsinnsatsen foregår direkte ute i virksomhetene. Med denne metoden får klientene den støtten de trenger ute på arbeidsplassen, samtidig som de får reell arbeidserfaring. Det å være i arbeid kan ses på som en del av behandlingsopplegget. Metoden fungerer ikke for alle, men Schafft påpeker at det å komme raskt ut i jobb, omgås vanlige folk og oppleve mestring i ordinær jobbsammenheng, kan være helsefremmende.

• Mennesker med psykiske lidelser har ofte en opplevelse av "utenforskap". Det å få være en del av et vanlig hverdagslig fellesskap er med på å skape tilhørighet og økt selvfølelse, hevder hun.

Usikre arbeidsgivere

For å overvinne arbeidsgiveres fordommer, usikkerhet og frykt for negative konsekvenser i tilknytning til en ansatts psykiske helseproblemer, trenger også de læring og erfaringer i praksis.

• Instansene*) som har ansvaret for oppfølgingen av den psykisk syke bør også følge opp arbeidsgiver, foreslår Schafft.

Det er ikke alle oppfølgingsinstanser som er inneforstått med hva slags tilrette-legging som trengs for at både den som har et helseproblem og arbeidsgiveren kan føle seg trygge. Det er viktig at den som gir oppfølging kjenner til arbeidssituasjonen ut fra begges perspektiv og fokuserer mer på det som skjer på arbeidsplassen enn på det som skjer inni hodet til den syke.

• Ta arbeidsdagen, og hvordan den er delt opp i arbeidsøkter og pauser. Det å være forberedt når man møter på jobb første gang, skaper trygghet. Det kan være så enkelt som å være inneforstått med når det er pauser, hvor og når man spiser lunsj og den spesielle "lunsjkulturen" på nettopp denne arbeidsplassen.

Ikke alle arbeidsplasser er helsefremmende. Schafft vektlegger derfor betydningen av et godt arbeidsmiljø hvor man viser hverandre respekt og hvor den enkelte opplever å bli sett.

• Dette gjelder alle ansatte, ikke kun dem med en diagnose.

Slippes for lett

Mange personer med psykiske lidelser har behov for psykiske helsetjenester over lang tid, derfor er det viktig å ha et helsevesen som gir tilstrekkelig støtte. Schafft ser imidlertid flere svakheter ved dagens oppfølging.

• Det kan være litt tilfeldig hva tilretteleggerne har av kompetanse. Jeg har opplevd flere tilfeller hvor klientene overbeskyttes før de kommer i jobb, for der-etter å slippes for lett når de først er i arbeid. Problemer kan dukke opp etter hvert, og det kan være helt avgjørende om oppfølgingsinstansen da er tilgjengelig.

Schafft påpeker at som nytilsatt vil du gjerne vise hva du duger til, det gjelder også psykisk syke. Det kan føre til at de gaper over for mye dersom de ikke følges opp.

• For å unngå stress, er ikke bare oppmuntring, men også grensesetting viktig. De trenger ikke å vise at de er verdensmestere. Her må oppfølgingsinstansene bidra.

Sukkerpiller

Det er mye enklere å finne praksisplasser hvor psykisk syke får prøve seg i jobb, enn det er å finne permanente stillinger.

I Danmark og Sverige frister myndig-hetene arbeidsgiverne med ulike "sukkerpiller", blant annet tidsubestemte lønnstilskudd, for at de skal åpne virksomhetene for psykisk syke. Slike muligheter finnes også i Norge, men brukes foreløpig relativt lite.

• Det gir arbeidsgiverne en mulighet for å kompensere for lavere produktivitet, dersom de frykter økonomiske konsekvenser ved å tilsette psykisk syke, sier Schafft.

Hun synes dette er en mye bedre løsning enn at de med psykiske helseproblemer holdes utenfor arbeidslivet og ender opp som trygdemottakere.

• Det har med livskvalitet å gjøre.

For øvrig mener hun at lønnstilskudd ikke er nok.

• Oppfølging må gis i tillegg til øko-nomisk kompensasjon. Vi må ha en god kombinasjon.

Friske og syke sider

Schafft har snakket med arbeidsgivere som forteller at det å ha ansatt personer med psykiske helsproblemer har bidratt til økt takhøyde og et bedre arbeidsmiljø i virksomheten.

• Dette har jeg tro på, dessuten er det slik at mye skepsis og fordommer smuldrer bort når arbeidsgivere og kolleger lærer å kjenne flere sider ved den nyansatte, slik at de psykiske helseproblemene fremstår som en mindre vesentlig del av hele personligheten.

• Og vi må slutte å se på psykisk syke som så grunnleggende forskjellige fra oss selv, vi må se hele mennesket med sine friske og syke sider.

*) I Norge er det staten som har hovedansvaret for den arbeidsrettede rehabiliteringen av personer med psykiske lidelser. En god del tiltak og prosjekter for arbeidstrening og sysselsetting foregår i kommunal regi. I tillegg kommer tilbud via frivillige organisasjoner og private aktører som helt eller delvis får støtte fra det offentlige.