- Presses ut av arbeidslivet

Tekst: Turid Børtnes (2004)

Det er ikke sviktende trygdemoral og dårlig holdning til det å arbeide som ligger bak høy uføreandel og stort sykefravær, men strukturelle forhold i samfunnet og arbeidslivet, mener Steinar Westin, professor i samfunnsmedisin ved NTNU i Trondheim.

Presset som driver folk ut av arbeidslivet har økt betraktelig, og dette trykket blir stadig hardere også i offentlig virksomhet, gjennom anbud, konkurranseutsetting og økende krav om lønnsomhet. Steinar Westin har fulgt svært godt med i utviklingen innen arbeidsliv, trygdelovgivning og velferdspolitikk i mange år både som forsker og lege. Gjennom et engasjerende foredrag på Arbeidsmiljøsenterets seminar om stress og grenser i arbeidslivet før jul, stakk han hull på en god del myter om sykefravær, uførhet og konsekvensene av å havne i ledighetskøen. Westins erfaring kan kort oppsummeres slik: De friske, sterke og forholdsvis unge klarer seg saktens, men hva med alle de andre?

Legens erfaring Personer som mister jobben ved oppsigelse har langt større risiko for å ende som uføretrygdet enn de som er i jobb. Det viser en undersøkelse Steinar Westin foretok på midten av 70-tallet, da den første store bølgen av nedleggelser av arbeidsintensive hjørnesteinsbedrifter kom på Vestlandet. Flere bedrifter innen tekstil-, skotøy- og næringsmiddelindustrien måtte legge ned og mange ble stående uten arbeid. Westin fulgte en gruppe arbeidstakere som mistet jobben sin i ti år og sammenlignet dem med en tilsvarende gruppe i arbeid. Den første tiden etter oppsigelsene var reaksjonene preget av sinne og frustrasjon over å miste jobben. Men etter to-tre år kom alle helseplagene. Etter fire år var det omtrent tre ganger så mange av dem som var blitt sparket ut av arbeidslivet som var blitt uføretrygdet som de som var i jobb. Men selv etter ti år var forskjellene fortsatt svært store mellom de to gruppene. - Dette viser at det ikke er noen vits i å følge arbeidsledige noen uker eller måneder for å finne eventuelle effekter av ledigheten. Vi må studere langtidsvirkningene over mange år, konkluderer Westin.

Virker ekskluderende - Det er en gråsone mellom det å være arbeidsfør og syk, de færreste er enten helt friske eller syke. Denne undersøkelsen viser at for dem som er skjøvet ut av arbeidslivet gjennom nedleggelser eller nedbemanninger på arbeidsplassene blir helse og sykdom en strategi for å overleve uten jobb. En slik type jobbtap ender ofte med uførepensjon. En annen side av dette er at et stadig mer ekskluderende arbeidsliv presser de som av forskjellige grunner ikke kan yte hundre prosent ut. Dagens arbeidsliv har ikke den romslighet som må til for å gi plass for arbeidstakere som kunne ha fungert med visse tilpasninger. Kurven over uførepensjoner fra 1976 til 2000 viser en jevn stigning fra et lavt nivå de første årene, deretter ett kraftig hopp og store svingninger til dagens høye nivå. - Årsaken til svingningene er ikke epidemier eller at sykeligheten har endret seg. Vi er friskere enn noen gang. Men arbeidslivet har vært gjennom store endringer i denne perioden, det samme har det trygdepolitiske klimaet.

- Virker motsatt av IA Westin mener det er svært positivt at IA-avtalen er blitt fornyet, men han tviler på om avtalens intensjoner om et bærekraftig, helsefremmende og inkluderende arbeidsliv kan gjennomføres med dagens politikk på området.. - Offentlige virksomheter som Posten, det tidligere Televerket, veivesenet og kommunale virksomheter går gjennom samme prosess som private virksomheter. De ansatte blir utsatt for krav om økt lønnsomhet, omstillinger, konkurranseutsetting og nedbemanninger. Dette står i direkte motsetning til intensjonene i IA-avtalen. Westin peker på et konkret eksempel, en kommune besluttet å sette renovasjonen ut på anbud for å spare penger. Et privat firma fikk oppdraget, kvittet seg med den delen av den tidligere kommunale arbeidsstokken den ikke var interessert i og tilbød resten jobb. I stedet for at de skulle være tre mann på søppelbilen, ble de nå to. Slikt går bra så lenge de ansatte er ganske unge, senere kommer plagene. Resultatet blir at kommunen sparer noen millioner og fellesskapet får en rekke nye uførepensjonister. Professoren viser også til at det er stor forskjell på korttids- og langtidsfravær. Korttidsfraværet har ikke økt, i følge NHOs egen statistikk. Sykefraværsøkningen gjelder langtidsfravær, men det påvirkes ikke av karensdager eller gradering av sykelønna. Mye av langtidsfraværet kan sees som en slags inkubasjonstid for uføretrygd, det er de som er på vei ut av arbeidslivet som drar sykefraværsstatistikken oppover.