Pleiehjem i særklasse

Tekst: Solveig Haavik (2003)

På Plejehjemmet Lotte står omsorgsarbeidere i kø for å jobbe og pårørende i kø for å få plass til sine gamle og syke. Her er sykefraværet er så lavt og trivselen så høy at pleiere og pleietrengende sammen drar på ferie for pengene de sparer.

I en femetasjes villa midt i et boligstrøk i København, ligger Plejehjemmet Lotte. Bygningen er upraktisk og gammeldags, med mange trapper, for få toaletter og mangel på heis fram til i fjor. Men pleiehjemmet Lotte har blomster på bordet, vin til maten og hjemmelaget mat hver dag. Her kan de gamle pleietrengende sove så lenge de vil, være oppe så lenge de vil, bade så ofte de vil, bruke toalettet så ofte de vil og selv bestemme hvilke farger de vil ha på rommet sitt. På Lotte oppfordres beboerne til å drikke rødvin framfor å ta sovemedisin, og ingen får kjeft hvis de tar seg en røyk etter maten. Her kan man spise, drikke, røyke og elske seg i hjel, for tror man på et liv før døden.

Lavt sykefravær På Lotte fins ingen uniformerte pleiere, lukkete kontordører eller ansatte som ikke har tid fordi de er opptatt med data eller i møte. Her er ansatte og pleietrengende sammen hele tiden. De spiser sammen, prater sammen, ler sammen, tar seg en kaffe og røyk sammen, og trives tydelig sammen. Her er det raust med varme klemmer, hjelpende hender, mye smil og latter. Det gir resultater. Beboerne på Lotte, for tiden 23 pleietrengende i alderen 60 til over 90 år, får til de grader livsgnisten tilbake at de gjennomsnittlig lever fire år lengre enn beboere på andre danske pleiehjem. Dette er ikke pasienter som stort sett klarer seg selv. Ingen klarer seg selv, over halvparten er alvorlig syke eller demente. Og de ansatte - som i dag utgjør i underkant av 22 årsverk og i likhet med resten av bransjen hadde et gjennomsnittlig sykefravær på 15 prosent for noen år siden, har nå et sykefravær praktisk talt rundt null. Samlet fravær i hele fjor var fire sykedager. Det skyldtes at en av de ansatte brakk foten, men haltet seg tilbake på jobb allerede femte dagen. Hvis en av de ansatte er syke eller har syke barn med fare for smitte, oppfordres de selvsagt til å være hjemme. Men når smittefaren er over, fins det også en ekstra seng på pleiehjemmet slik at barna kan være med. Barn er ofte på besøk på Lotte. Det er også pårørende, de ansattes viktigste støttespillere.

Kommunal drift Lotte er ikke et hjem for rike. Bakgrunn for trivselen er ikke fete lønninger og rause donasjoner. Selv om beboerne får særbehandling og hjemmet er privat, koster det ikke mer å bo på Lotte enn ved andre sykehjem. Lønningene er også de samme. Lotte eies av OK-fondene, men drives av kommunen. Lotte mottar offentlige midler og har økonomisk selvstyring i likhet med andre danske pleiehjem. - Faktisk får vi litt mindre overført fra kommunen, sier daglig leder Thyra Frank. - Generelt er regelen: En pleier til hver beboer på denne typen hjem. Vi har 23 pleietrengende og under 22 stillinger. Men alle hjelper alle, på tvers av sykdom og faggrenser. Pengene vi sparer, brukes på trivsel. Dessuten sparer vi en halv million i vikarpenger pr. år fordi vi har lite fravær. De pengene bruker vi til å dra på ferie. Og vi sparer mye på bleier, fordi alle beboerne kommer seg på toalettet flere ganger daglig, sier Thyra Frank. To ganger i året drar beboere og ansatte på ferie sammen. Første gang - i 1989 - leide de et sommerhus på Sør-Sjælland. Beboerne blomstret, personalet stortrivdes, og kommunen nektet å tro at det gikk an. Neste ferie ble lagt til Jylland. Og et av høydepunktene var i 1995. Da dro 15 beboere og 9 pleiere til Vestindia. - Vi så et program om øya St. Thomas, og lørdagen etter reiste vi dit. Tanken bak var - man kan jo dø hjemme også. Det er vel ikke verre å dø under en palme i Vestindia enn hjemme i Danmark? Men alt gikk fint, og vi hadde det fantastisk.

Kommer til Oslo Thyra Frank, daglig leder ved Plejehjemmet Lotte i København, er noe av det mest prisverdige danskene har for tiden. I løpet av de 15 årene hun har styrt Plejehjemmet Lotte, har hun snudd opp ned på samtlige regler, rutiner og fordommer om hvordan et pleiehjem kan drives. For sin innsats har hun mottatt Sykeplejerskenes Ytringspris, Ældresagens Ærespris, Venstres Frihedspris og næringslivets lederpris. Men hennes lederfilosofi, sunne fornuft og gode resultater blir stadig bedre kjent også utover Danmarks grenser. Snart kommer hun til i Oslo for å inspirere norske omsorgsarbeidere. Hun skal holde foredrag på konferansen "Fra trøste og bære til høste og lære" som arrangeres 13. og 14. november på Radisson SAS Plaza. 1. mai 1988 kom hun første gang til Plejehjemmet Lotte, ansatt som leder i en prøveperiode på syv måneder. Det første hun gjorde var å stenge personalrommene og plukke kitlene av de ansatte. De hvite kitlene skapte avstand og makt. Hun sa: - Dere må gjerne sitte ned og ta en pause når dere har lyst. Dere må gjerne slenge beina på bordet også. Dere kan nesten gjøre hva som helst, bare det foregår blant beboerne. De skal vite at vi er der, og er klar til å hjelpe hele tiden. På sankthansaften gikk hun ut og handlet reker, hvitvin, portvin og Baileys likør. Her skulle det bli midtsommerfest. - Vi spiste, drakk, sang og danset og hadde det kjempemorsomt. Helt til klokken elleve om kvelden. Da kom nattevakten. Det ble et fryktelig spetakkel. Ingen av de gamle hadde kommet seg i seng, det var ikke orden på noe... Det endte med at nattevakten fikk sparken. Og Thyra Frank fikk blomster av sine medarbeidere. Så gikk de sammen i gang med å skape et pleiehjem hvor de selv kunne tenke seg å bo.

Bort med rutinene Møter er avviklet og kontorer bygd om til å ta imot flere eldre. Når en ny beboer flytter inn, gjør personalet alt for å lære hans eller hennes livshistorie. Helt ned til minste detalj. Pårørende blir trukket inn som eksperter for å fortelle hva nykommeren liker eller ikke liker. Og ikke minst - hva den gamle liker å spise. For noen år siden bestemte kommunen at all maten skulle leveres fra et sentralkjøkken. Thyra Frank spurte hvor mye kommunen ville spare på ordningen. 90.000 kroner året, var svaret. Da skrev Thyra ut en sjekk på 90.000 kroner og meddelte kommunen at Lotte fortsatt ville lage maten selv. - Det gikk ikke lenge før jeg hadde en kommunal tjenestemann på tråden. Sånn kan man ikke gjøre, skrek han. Hva er problemet? spurte jeg og la til at selv kommer jeg fra Nord-Jylland, og der er en handel en handel. Det endte med at han ga seg. På Lotte serveres hjemmelaget "flæskesteg med persillesavs og kartofler" oftere enn kolestrol-riktige retter med ris og grønn salat. - Hva hjelper det om maten er aldri så næringsrik hvis folk ikke spiser den? Ingen beboere på Lotte er nødt til å tilbringe mer tid i sengen enn de selv vil. Hjelpende hender skal være tilgjengelige overalt, det er en forutsetning for å få jobb. Og de ansatte er håndplukket. Ikke etter gode karakterer, men etter evnen til å se, gi og lytte. Det er bare to egenskaper hun ikke tåler av sine medarbeiderne: - Det ene er personer som alltid vet best og til enhver tid forsøker å hamre det inn i hodet på andre. Den typen folk passer ikke blant syke og gamle. Det andre er hengende munnviker. Her i huset kan alt annet henge, men munnvikene skal peke oppover. Vi har så mange alvorlig syke at vi trenger mye humor og sosial intelligens. Vi trenger et personale som forstår at det å ha makt over andre mennesker ikke gir rett til å bruke den. Et personale hvor fellesskap, nærvær, omsorg og respekt er nøkkelord for at våre beboere skal bevare sin verdighet og særegenhet uansett hvilke funksjoner som svikter nå når de er blitt gamle. Vårt mål er å skape livsglede, trivsel og stjernestunder for dem som ikke har så lenge igjen. Og hvis en av beboerne er døende, da forlater vi ikke rommet uten at en av de pårørende er til stede, fortsetter Thyra bestemt. - Det er jo et sørgelig paradoks at minst tre personer er til stede for å ønske et menneske velkommen til denne verden, mens altfor mange må forlate den samme verden alene. Vi har valgt å komme ensomheten til livs. Vi er som en stor familie, og dette er beboernes hjem. For de fleste som bor her er det jo også deres siste hjem. Da skal de ha det godt, sier hun.