Tekst: Rannveig Bakke Tvedten og Runar Homble (2011)
SAS-piloter fikk ikke Høyesteretts medhold i at de ble usaklig oppsagt, og utsatt for ulovlig aldersdiskriminering. Høyesterett har slått fast at det ikke innebar ulovlig aldersdiskriminering å si opp ti flygere i SAS som alle hadde fylt 60 år. Flygerne ble sagt opp i 2008 da SAS måtte kutte personalkostnader etter at flyselskapet hadde fått økonomiske problemer.
I nedbemanningsprosessen ble det bestemt at piloter som hadde nådd pensjonsalder skulle sies opp før øvrige piloter. Dette falt i dårlig jord hos pilotene, som ikke uten videre frivillig ville ta av seg kapteinlua. Med påstand om ugyldige oppsigelser og krav om erstatning gikk de til sak mot SAS. Det endte med tap i alle tre rettsinstanser.
Forbud mot aldersdiskriminering
Det er forbudt å diskriminere noen på grunn av alder. Dette følger av arbeidsmiljøloven § 13-1 første ledd. Diskriminering vil si at noen forskjellsbehandles. Både direkte og indirekte aldersdiskriminering er forbudt.
Direkte aldersdiskriminering betyr at en person på grunn av alder behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt i en tilsvarende situasjon. Indirekte aldersdiskriminering betyr at en tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse faktisk virker slik at en person på grunn av alder stilles dårligere enn en annen.
Arbeidsmiljøloven § 13-3 andre ledd åpner for et unntak fra forbudet mot aldersdiskriminering. Det kan forskjellsbehandles dersom dette er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og dersom forskjellsbehandlingen ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den enkelte som rammes.
Usaklig oppsigelsesgrunn?
SAS-pilotene mente for det første at oppsigelsen av dem var usaklig begrunnet. SAS hadde ved utvelgelsen lagt avgjørende vekt på at de pilotene som ble sagt opp, var berettiget til å motta alderspensjon.
Høyesterett fant ikke at det var usaklig å legge vekt på dette. Utvelgelseskriteriet var avtalt mellom SAS og de to største fagforeningene for piloter. Arbeidsgiver kunne legge vekt på sosiale hensyn.
Pilotene mente videre at oppsigelsene uansett var ulovlige, og dermed usaklige, fordi de innebar ulovlig direkte aldersdiskriminering i strid med arbeidsmiljøloven § 13-1 første ledd.
Høyesterett var ikke uenig i at det forelå diskriminering. Men retten kom til at unntaksbestemmelsen i § 13-3 annet ledd fikk anvendelse, og at forskjellsbehandlingen dermed var tillatt.
Saklig formål
For å kunne anvende unntaksbestemmelsen i § 13-3 annet ledd må det for det første foreligge et saklig formål for å kunne forskjellsbehandle. Diskrimineringsreglene bygger på EUs Rådsdirektiv 2000/78/EF. For å avklare bestemmelsens innhold må man se hen til både direktivteksten, og EU-domstolens avgjørelser i lignende saker.
Høyesterett fant ikke her noe holdepunkt for at det skulle være illegitimt å vektlegge sosialpolitiske formål, herunder den enkeltes mulighet for å forsørge seg etter en eventuell oppsigelse. Tvert om fant Høyesterett det ikke tvilsomt at det var legitimt etter direktivet å vektlegge hvilke arbeidstakere en oppsigelse ville virke minst inngripende overfor. Det var ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt pilotene var utsatt for direkte eller indirekte aldersdiskriminering. Formålet var derfor saklig etter § 13-3 annet ledd.
Ikke uforholdsmessig inngripende
For å kunne gjøre unntak fra diskrimineringsforbudet må oppsigelsene heller ikke fremstå som uforholdsmessig inngripende overfor de rammede pilotene.
I dette kravet ligger at forskjellsbehandlingen må være nødvendig og hensiktsmessig, samt at det ikke er mulig å nå målet på en mindre inngripende måte.
Høyesterett fremholdt at utvelgelseskriteriet hadde blitt avtalt mellom de dominerende fagforeningene til flygerne og SAS. Dette hadde betydning i forholdsmessighetsvurderingen.
I tillegg var kriteriet objektivt - det var ikke prestasjonsrettet og virket ikke stigmatiserende overfor de eldre arbeidstakerne. Pensjonen som de oppsagte var berettiget til å motta fra SAS var dessuten meget gunstig. Dette gjaldt til tross for at flere av pilotene ikke hadde oppnådd full opptjeningstid, og derfor måtte tåle avkortning i pensjonen. Det ble også lagt til grunn at jobbmarkedet for piloter slik det fremsto på oppsigelsestidspunktet var vanskelig. Dette kunne medføre fare for arbeidsledighet for de pilotene som ikke hadde nådd pensjonsalder dersom disse skulle bli sagt opp. Pilotene argumenterte med at det å ha et arbeid har en verdi utover den rent økonomiske. Høyesterett bemerket til dette at gruppen flygere uansett ikke hadde lang tid igjen til de nådde den øvre aldersgrensen for trafikkflygere, som er 65 år.
På denne bakgrunnen kom Høyesterett til at det ikke var uforholdsmessig inngripende overfor SAS-pilotene å bli sagt opp.
Avgjørelsens betydning
Pilotene i SAS må belage seg på å være passasjerer på fremtidige flyvninger. For eldre arbeidstakere generelt har avgjørelsen begrenset betydning.
Høyesterett kom til at det å vektlegge sosiale hensyn er akseptabelt i en utvelgelsesprosess. Pilotene hadde anført at det kun var adgang til å vektlegge slike hensyn for å unnlate å gå til oppsigelse. Dette var ikke Høyesterett enig i.
Retten gikk langt i å antyde at pilotene var blitt utsatt for direkte aldersdiskriminering. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at diskrimineringen måtte betegnes som indirekte. Verken § 13-1 første ledd eller § 13-3 andre ledd skiller mellom direkte og indirekte aldersdiskriminering. SAS-pilotene hadde imidlertid anført at det fulgte av EU-praksis at adgangen til å gjøre unntak fra forbudet mot aldersdiskriminering er snevrere dersom det dreier seg om direkte diskriminering. Høyesterett sa at rubriseringen ikke var avgjørende for rettens vurdering i denne saken.
Dommen gir anvisning på hvilke momenter som kan trekkes inn i forholdsmessighetsvurderingen når man skal vurdere hvorvidt det er adgang til å forskjellsbehandle noen på grunn av alder. Utover dette vil den nærmere vurderingen i hver enkelt sak naturlig nok måtte foregå nokså konkret. //
