Om retten til å stå i stilling under oppsigelsessak

Tekst: Runar Homble (2004)

I henhold til arbeidsmiljøloven (aml.) § 61 nr. 4 annet ledd har arbeidstaker som har tatt ut søksmål mot arbeidsgiver med krav om dom for usaklig oppsigelse, i utgangspunktet rett til å fortsette i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom eller kjennelse. Etter krav fra arbeidsgiveren kan retten likevel, ved kjennelse, bestemme at arbeidstakeren skal fratre stillingen under sakens behandling, dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes. Dette unntaket følger også av aml. § 61 nr. 4 annet ledd. I den aktuelle saken hadde totalt 64 arbeidstakere blitt sagt opp som følge av omorganisering og nedbemanningsbehov i virksomheten (selskap A). Oppsigelsene ble gitt 28. august 2002. Åtte av arbeidstakerne tok ut stevning i begynnelsen av november 2002 med krav om å få kjent oppsigelsene ugyldige. To fikk medhold I Oslo tingretts dom av 30. mai 2003 fikk to av arbeidstakerne medhold. I forhold til de øvrige seks ble bedriften frikjent. De seks arbeidstakerne som ikke fikk medhold i tingretten anket saken til lagmannsretten. Ankeforhandlingene er berammet til september 2004. Når det gjelder spørsmålet om å stå i stillingen til saken er avgjort, framsatte arbeidsgiver i anketilsvaret av august 2003 begjæring om at de seks arbeidstakerne som ikke fikk medhold i tingretten, måtte fratre sine stillinger under sakens gang, jf. unntaket i aml. § 61 nr. 4 annet ledd. Lagmannsretten avsa kjennelse i desember 2003 med slutning om at begjæringen om fratreden ikke ble tatt til følge. Arbeidsgiver påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I det følgende presenteres partenes viktigste anførsler med kjærmålsutvalgets vurderinger av disse. Rettslig interesse 1. Arbeidstakernes påstand om at virksomheten ikke hadde rettslig interesse i å begjære fratreden. Etter at arbeidstakerne ble sagt opp fra sine stillinger i selskap A, ble virksomheten overdratt til et annet selskap (selskap B). Det var selskap A som hadde begjært fratreden. Arbeidstakerne anførte at selskap A ikke hadde rettslig interesse i å begjære fratreden, ettersom virksomheten var overdratt til B, og det ikke var opplyst om B hadde grunnlag for å begjære fratreden. Kjæremålsutvalget fant at det var klart at selskap A hadde rettslig interesse i saken. Som begrunnelse for dette viste utvalget til at A i henhold til avtalen om virksomhetsoverdragelse mellom A og B, skulle dekke arbeidstakernes lønnsutgifter under saken. Urimelige lønnskostnader 2. Virksomhetens påstand om urimelige lønnskostnader. Som nevnt over er vilkåret for at arbeidsgiver kan få medhold i en påstand om fratreden at det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling. I den aktuelle saken anførte selskap A at det etter virksomhetsoverdragelsen ikke hadde aktuelle stillinger for arbeidstakerne. Videre anførte selskap A at retten til å stå i stilling medførte en økonomisk belastning for selskapet som etter virksomhetsoverdragelsen ikke fikk noen motytelse fra arbeidstakerne. Til det siste bemerket kjæremålsutvalget at selskap As lønnsforpliktelser overfor de arbeidstakerne som fulgte med ved virksomhetsoverdragelsen til selskap B, beror på avtalen om overdragelsen mellom de to selskapene. At selskap A påtok seg fortsatte lønnsforpliktelser kan ikke gå ut over arbeidstakernes stillingsvern etter arbeidsmiljøloven. Permittert? Virksomhetens påstand om at arbeidstakerne ville blitt permittert hvis de ikke sto i stilling. Som begrunnelse for påstanden om fratreden anførte selskap A også at selskap B de siste årene har gått med underskudd, og at 38 personer der helt eller delvis er permittert. Selskap A hevdet videre at tre av de oppsagte arbeidstakerne ville blitt permittert hvis de ikke hadde hatt rett til å stå i stillingene sine. Kjæremålsutvalget sa seg enig i at spørsmålet om selskapet ville hatt permitteringsadgang vil kunne ha betydning ved avgjørelsen om fratreden etter aml. § 61 nr. 4. Det må imidlertid kreves at selskapet påviser at permitteringsadgang ville ha foreligget. I den aktuelle saken fant utvalget at selskap A ikke hadde påvist dette. Selskap A hadde lagt fram en liste over ansatte, herunder en oversikt over de helt eller delvis permitterte i selskap B, med angivelse av ansiennitet. Noen nærmere dokumentasjon eller konkretisering i forhold til de aktuelle arbeidstakerne med hensyn til stillinger, kompetanse, hel eller delvis permittering og lignende, var ikke lagt fram. Ny lov - nytt regelforslag Etter en helhetsvurdering kom kjæremålsutvalget til at selskap A sitt kjæremål ikke førte fram, og de oppsagte arbeidstakerne kunne fortsette å stå i stilling etter aml. § 61 nr. 4. Avslutningsvis vil jeg bemerke at det i Arbeidslivslovutvalgets innstilling, NOU 2004: 5, er foreslått en ny regel i forhold til arbeidstakernes rett til å stå i stillingen under sakens gang. Etter gjeldende lov har arbeidstaker i utgangspunktet rett til å fortsette i stillingen. Hvis arbeidsgiver ønsker at arbeidstaker skal fratre, må arbeidsgiver begjære fratreden og påvise at det er urimelig at arbeidstakeren fortsetter i stillingen. I forarbeidene til loven framkommer det klart at utgangspunktet ved nedbemanninger er at det ikke er urimelig at arbeidstaker står i stillingen. Den presenterte kjennelsen viser også dette i praksis. I arbeidslivslovutvalgets innstilling er det foreslått at retten til å fortsette i stillingen i utgangspunktet ikke skal gjelde under ankebehandling dersom den påankede dom legger til grunn at oppsigelsen er gyldig. Etter krav fra arbeidstaker kan retten likevel bestemme at arbeidsforholdet skal fortsette inntil saken er rettskraftig avgjort. Hvis arbeidstaker taper stillingsvernsaken i tingretten (slik som i den presenterte saken), vil det altså være arbeidstaker som må be retten om likevel å få fortsette i stillingen, ikke arbeidsgiver som må begjære fratreden. Lovforslaget angir ikke hvilke kriterier som må oppfylles for at arbeidstaker skal få rett til å fortsette i stillingen på tross av at oppsigelsen ble dømt gyldig i tingretten.