Nanopartikler noe å bry seg om?

Tekst: Håkon Lasse Leira (2008)

Det er ikke mulig å forutsi effekten av nanopartikler ut fra kunnskap om effekten av større partikler. Nanopartikler kan dannes av ulike stoffer; vanligst nå er silisiumforbindelser, titandioksid, sinkoksid og kull (karbon).

Nanopartikler kan produseres

Nanopartikler er ikke noe nytt i og for seg. Partikler i forbrenningsrøyk (herunder eksos) oppstår gjennom kondensasjon av gass, så effekter av branngass/brannrøyk i lungene kan dels skyldes nanopartikler. Det nye er at nå kan nanopartikler produseres og at de kan produseres i andre former enn som enkle, kondenserte partikler. Det lages hule kuler, for eksempel C 60 som ser ut som en fotball, og tuber eller slanger som kan ha enkel, dobbel eller flerdoble vegger. Disse tubene kan ha fiberform eller krølle seg opp som krushår. Noen produserte nanopartikler, spesielt dem med tubeform, har vist alarmerende effekter i dyreforsøk og oppmerksomheten rundt HMS-spørsmål er sterkt økende. I museforsøk har en sett granulomdannelser i lungene i løpet av sju dager, men enda mer alarmerende er funn av mesoteliom etter intraperitoneal installasjon. Effekten ligner effekten av blåasbest (krokidolitt). Musemakrofager (lungenes ete-celler) blir sterkere påvirket av karbon-nanotuber enn av krokidolitt.

6.000 milliarder kroner

Nanoteknologien har vokst eksponensielt de seinere åra og verdien av produktene i 2007 er anslått til å ha oversteget 6.000 milliarder kroner. Anvendelsesområdene øker raskt og pr i dag er over 800 produkter allerede kommersielt tilgjengelige eller i ferd med å bli det. Blant annet brukes nanosølv for å hindre mikrobiell vekst, og dermed lukt, i truser og sokker. I sommer ble det rapportert at nanosølv i sokker lekker ut om sokkene legges i destillert vann. Det reiser spørsmålet om effekten av nanopartikler i miljøet, spesielt i grunnvann fordi nanopartikler er lite nedbrytbare i naturen.

Lages på Kjeller

I Norge produseres nanotuber på Kjeller. I norsk smelteverksindustri knuses silisiumdioksid, silisiumkarbid og manganoksid ned til korn på ca 100 nm som blant annet selges som tilsetning til sement, til innmat i filter for rensing av dieseleksos og til pigment. Eksponering for nanopartikler er vanskelig å karakterisere. De veier så lite at vekt kan synes irrelevant, mens overflata derimot er så stor at uttrykk for det kan bli overveldende. Partiklene kan telles, men de har en stor tendens til å klumpe seg sammen til større partikler, så antallet vil derfor kunne endre seg mens de telles.

Helse-bekymring

Flere instanser har varslet sin bekymring for den mulige effekten på helse og miljø. EU har nettopp inkludert nanopartikler i REACH, det nye systemet for registrering og håndteringen av kjemikalier, OECD har nedsatt en arbeidsgruppe for å studere HMS-konsekvenser og i USA har NIOSH (USAs STAMI) definert områder for oppfølging, herunder eksponeringskarakterisering, risikoevaluering og spørsmål om behov for personlig verneutstyr. Til nå er det få sikre data om helseffekter, men om de dystreste spådommene slår til, kan dette bli riktig ille. Så langt er det forhold under produksjon av nanopartikler som synes mest risikable. Hva bruken av produktene kan bety for oss eller for miljøet er det for tidlig å si noe sikkert om, men det kan være fornuftig å følge godt med.   Småting 1 nanometer er 1/1000 av en mikrometer som er 1/1000 av en millimetere som i sin tur er 1/1000 av en meter. For å illustrere størrelsen er forholdet mellom en partikkel på 1 nm og en 50-øring som forholdet mellom femtiøringen og jordkloden. Vanlig størrelse på et virus er 100 nm, et glucosemolekyl måler 1 nm.  Dette er partikler i størrelsesorden 1-100nm (nanometer).