Tekst: Jon Holm-Pedersen og Jesper Balleby (2008)
Hverdagen på stasjon 60 er en daglig kamp for å holde brannbilene i gang. I et land hvor ingenting fungerer, må de ansatte finne utradisjonelle løsninger.
Klokken er litt over syv om morgenen på brannstasjonen i Soroca, og Vadim Calolares er akkurat stått opp. Om to timer er det vaktskifte. Da møter Calolares åtte kolleger for å ta seg av byens nødberedskap de neste 24 timene, men før det skal han gjøre rent, hente vann og skrive rapport for det siste døgnet. Han starter med å kaste et blikk ned i vannspannene i kjøkkenet. Det står en slant rent vann i bunnen av det ene blikkspannet, mens det andre er fylt med grumset vann, hvor gårdagens matrester flyter rundt på overflaten. Vadim plasker litt vann i ansiktet, før han griper begge spannene og trasker ut i skumringen. Brannstasjon 60 har ikke innlagt vann. Siden landets selvstendighet i 1991, er Moldovas infrastruktur falt helt fra hverandre. I Soroca mangler de vann og el-installasjoner. Det er ikke penger til gatebelysning og veiene er fulle av hull. Brannstasjonen er et av de få stedene i byen som faktisk har en fungerende telefonforbindelse. Lokalbefolkningen strømmer dit for å bruke telefonen. Stasjonens røde alarmtelefon ringer også ustanselig, men brannmennene tar det rolig, det er sjelden alarm. De fleste av oppringingene er hyggesamtaler fra venner og bekjente.
Under en av testene av brannstasjonens eneste røykdykkerutstyr, ryker elastikken som holder masken tett til hodet. En brannmann knytter den raskt sammen, og håper det vil holde om de skulle få bruk for utstyret.
Vadim Calolares vandrer lokalkjent mot brønnen. Solen titter frem og han behøver ikke bekymre seg for hvor han setter føttene. Om vinteren er turen farligere. Oppfinnsomme sjeler har for lengst høstet de fleste kumlokkene i byen og solgt dem som skrotjern. Tilbake er bare dype hull, som fort kan skade en person. Det ene spannet er forbeholdt rent vann, som brannmennene bruker til matlagning, mens det andre brukes til oppvask. Landets håpløse økonomiske situasjon har spesielt rammet Moldovas landområder. De fleste utenlandske investeringer ender i hovedstaden Chisinau, mens beboerne i Soroca ikke ser mye til den begynnende bedring i landet. - Hvorfor skulle vi ta bussen inn til Chisinau, vi har likevel ikke råd til å kjøpe noe der inne, lyder det tørt fra brannmennene. Brannstasjonen ligger på en bakke. Fra brannstasjonens røde port er det utsikt ned mot byens grå betongbygninger, og bak dem flyter elven Dniester, som utgjør grensen til nabolandet Ukraina mot øst. Betongen var under sovjettiden dekket av et hvitt lag puss. Men husenes fasader har ikke fått nødvendig vedlikehold i de 17 årene som er gått siden Moldova erklærte sin selvstendighet. Det samme gjelder for veier og vannforsyningene, og for brannstasjonen med alt dens utstyr. De to brannbilene, som med sitt falmede ytre vitner om en fortid som postkasserød, har rykket ut på de hullete veiene i henholdsvis 18 og 28 år. De falmede røde bilene har påskriften CCCP, som er den russiske forkortelse for Sovjetunionen. Årene i aktiv tjeneste har slitt hardt på materiellet, og de utslitte bilene skaper ofte problemer. Calolares setter de fylte spannene på kjøkkenet og går i gang med døgnrapporten. Det har ikke vært noen utrykninger, men Calolares noterer at det er problemer med pumpesystemet på den ene sprøytevognen.
I løpet av en 24-timers vakt blir det mye ventetid.
Brannstasjonens lokale leder, major Vlademir Cirosca, kommer inn av døren litt før ni. Samtidig ankommer Muntean Ghena. Han er 30 år gammel, og har vært ansatt på stasjonen i syv år. Ghena bor i landsbyen Rublenita, fem kilometer fra sin arbeidsplass. Det passer ham fint med de litt spesielle arbeidstidene. Som brannmann i Soroca arbeider han 24 timer og har tre dager fri. Det gir ham tid til å passe det landområdet han har ved hjemmet sitt. Han dyrker solsikker. De ristede frøene blir solgt på det lokale markedet som populær snacks. Solsikkene gir det tilskuddet til lønnen som gjør at han kan få det hele til å gå rundt. Mange års ansettelse har løftet ham fra startlønnen på 150 kroner til en månedslønn som er det dobbelte: "Jeg er glad for jobben, men kona vil gjerne ha mer penger," sier Ghena og ler. Han kjenner flere i sin landsby, som har reist til utlandet for å arbeide. Selv har han overveid det, men vil ikke reise fra kone og to små barn.
Majoren, som står for den daglige ledelsen av stasjonen, tar seg tid til å sjekke døgnrapporten. Han stusser ikke over problemet med den defekte pumpen. De fleste problemer som oppstår med bilene, kan de teknisk tenkende brannmennene klare selv. Det er ingen av dem som er utdannet mekanikere, men som brannmannen Saha sier senere på dagen, mens han som så ofte før står med hodet nede i en motor: "Maskinene er ikke så innviklet, og i Moldova er du nødt til selv å lære å reparere den slags". Med en hammer peker han på et virvar av rør, som ligger under luken bak på det store kjøretøyet. Brannbilene blir ikke produsert lenger, men under sovjettiden ble typen også produsert i stor stil som lastebil. Det betyr at de fleste reservedelene kan skaffes lokalt. Uheldigvis krever pumpeproblemet en spesiell reservedel som må rekvireres gjennom en sentral administrasjon i hovedstaden Chisinau. Motorene i de gamle brannbilene må kjøres et par minutter hver morgen, så brannmennene kan sjekke at alt fungerer som det skal. Den daglige testkjøringen er et dyrt punkt i stasjonens budsjett, og alle uforutsette utgifter er med på ytterligere å forverre situasjonen på brannstasjonen. Budsjettet henger så vidt sammen, og selv den minste reparasjon kan velte økonomien. Dagens skift får i oppgave å ta den manglende delen til pumpen fra den vognen som står i gården. Den er backup i tilfelle motorproblemer eller lignende. Inntil den nye reservedelen kommer, må den være donor, så brannstasjonen har sin beredskap med to funksjonsdyktige brannbiler. Major Vlademir Cirosca tør ikke gjette hvor mange uker det vil gå før reservedelen befinner på stasjonen. Brannstasjonens klokke ringer. Det betyr offisielt vaktskifte. De åtte brannmennene som skal ta over, stiller seg skulder ved skulder langs den ene brannbilen. I tillegg til reparasjonene skal brannmennene i dag lære opp de nye i bruk av røykdykkerutstyr. Og etterpå er det bare å vente og håpe. Vente på at den røde telefonen ringer, og at noen i den andre enden har bruk for brannvesenet. Håpe på at det gamle utstyret klarer nok en utrykning.
Jon, som begynte hos Arbeidsmiljøsenteret i august, har deltatt på HVO-kurs. Han føler seg nyfrelst og ikke minst ser han at det er dialogen som er det viktigste verktøyet, og i dialogen magien skjer.
Arbeidsmiljøkongressen har røtter tilbake til 40-tallet og blir i år arrangert fysisk for 50. gang. Kongressen er en viktig møteplass for alle som er opptatt av helse, miljø og sikkerhet. Hold av 22.-23. oktober!
Takk til alle deltakere, foredragsholdere og utstillere på Arbeidsmiljødagene! Vi håper dagene var både nyttige og hyggelige, og at du som deltok tar deg tid til å gi oss tilbakemelding når du mottar spørreundersøkelsen. Her er presentasjonene fra dagene.