Tekst: Håkon Lasse Leira (2002)
Privatisering er ofte svaret myndighetene har på økonomiske problemer i dagens samfunn. I sektor etter sektor åpnes det for private aktører som påstås å kunne drive mer effektivt enn det det offentlige klarer. Tidligere sosialminister Guri Ingebrigtsen sa at det spilte ingen rolle hvem som stelte gamlemor, bare hun fikk godt stell.
Men private aktører går inn fordi det er profitt å hente og skal regnestykket gå opp må antallet ansatte ned, ellers blir det ikke rom for både mindre offentlige utgifter og privat profitt. Færre ansatte skal gjøre like mye arbeid. Det betyr økt tempo, mer stress og dermed dårligere arbeidsmiljø for dem som får fortsette. Samtidig med at private selskaper overtar offentlige oppgaver ser vi ofte at fagforeningenes rolle svekkes. Tradisjonelt er det lavere organisasjonsprosent i de nye private bedriftene enn blant offentlige ansatte, og private arbeidsgivere søker ofte å svekke fagforeningenes innflytelse.
Ulike interesser
Forkjemperne for privatisering sier at samfunnet som helhet vil tjene på det. Det hevdes at gjennom økt effektivitet og reduserte kostnader vil privatiseringen komme alle til gode, både arbeidsgivere og ansatte. Tanken om at arbeidstakere og arbeidsgivere har felles interesser har fått stor gjennomslagskraft. I oppgangstider, når det er nok til alle, er det lett å argumentere for et slik syn. De grunnleggende ulike interessene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere blir klarere i nedgangstider. Da må lønningene holdes tilbake for at overskuddet på investert kapital skal bli tilstrekkelig. Den negative effekten av omfattende privatisering av offentlig virksomhet begynner å bli tydelig der utviklingen har gått lengst, både i rike land som New Zealand, og i fattige, som Argentina. I begge disse landene har offentlig eiendom i stor grad blitt privatisert til utenlandske bedrifter og fagforeningenes rettigheter har blitt begrenset. Privatiseringen har gitt staten mindre muligheter til å møte nedgangstider, noe som har fått store økonomiske konsekvenser for befolkningen. Særlig tydelig er det i Argentina hvor fattigdomsproblemene bokstavelig talt har eksplodert de siste månedene. I New Zealand har regjeringen foreslått å reversere privatiseringen og gi fagforeningene større innflytelse igjen.
Trussel mot arbeidslivet
I Norge har til nå vi bare sett starten på den utviklingen som de to nevnte landene har opplevd, men også hos oss ser vi økende fattigdom blant noen grupper samtidig som de rikeste har får eventyrlige økninger av sine formuer. Utviklingen ser ut til å fortsette, det foreløpig siste utspillet i Norge er en anbefaling om å privatisere brannvesenet. Denne utviklingen er trussel mot arbeidsmiljøet. Økt profitt er som kjent det dreier seg om i privat næringsliv. Riktignok har også arbeidsgiverne i for eksempel NHO innsett at for norske bedrifter er et godt arbeidsmiljø en konkurransefortrinn. Arbeidere som trives på jobben er mer profitable enn arbeidere som ikke trives. Men et godt arbeidsmiljø bygges opp over år og står i motstrid til kravene om "moderniseringer" og andre omorganiseringer for rask, kortsiktig profitt som blir mer og mer framherskende. Sterke fagforeninger er et forsvar mot privatiseringen av samfunnet og mot de negative konsekvensene av den. I for eksempel IT bransjen er organisasjonsgraden lav. Derfor kan de ansatte ved Fellesdata som nettopp ble oppsagt stenges ute fra sine kontorer uten varsel, og uten at det blir noe etterspill. De sterke kan forhandle seg fram til individuelle løsninger. For oss andre er et sterkt kollektiv som en fagforening det beste forsvaret for et godt arbeidsmiljø.
