Tekst: Håkon Lasse Leira (2005)
Markedet har nå for alvor gjort sitt inntog i bedriftshelsetjenesten. Private kjeder kjøper seg opp og kjøper hverandre: De eier allerede en stor del av fellesordningene og de viser vilje til å ekspandere videre. Det typiske er at større fellesordninger med god bemanning blir kjøpt opp, mens de små fellesordningene, de som sliter mest både økonomisk og faglig forblir sjølstendige.
Det er noen gode sider ved en slik utvikling. Det kan være ensomt i små ordninger, og faglig kan det bli som å løfte seg sjøl etter håret. Store enheter kan få økonomiske driftsfordeler, og et større miljø kan bety faglig utvikling.
Kunden = arbeidsgiveren
Likevel er det den faglige utviklingen som kan komme under press. Med markedets inntog er det alltid kunden som har rett og da blir det kunden som bestemmer utviklingen. Og kunden i dette tilfellet er arbeidsgiverne. Bedriftshelsetjenesten må levere det bedriftene vil ha. Avgjørende for den faglige utviklingen av bedriftshelsetjenesten blir dermed om bedriftene etterspør det vi som fagfolk mener de bør ha, kartlegginger og miljøtiltak for å redusere helserisiko. Det er dette noen kaller "bestillerkompetanse". Dessuten ønsker myndighetene at bedriftene skal ta såkalt samfunnsansvar og legge til rette for eldre og folk med (andre?) handikap, (jf IA-avtalen som sikter mot å få flere med handikap inn i arbeidslivet og samtidig heve den reelle pensjonsalderen som nå ligger på ca 58 år). Erfaringene med IA-avtalen tyder på at arbeidsgiveren som BHT-kunde ikke uten videre vil det myndighetene vil. Det betyr at dersom myndighetene ønsker at arbeidslivet skal løse samfunnsproblemer, da må myndighetene betale kostnadene. I et markedsbasert system kan en ikke håpe på samfunnsansvar, det er bunnlinja som bestemmer.
Sertifisering
Men hva så med bestillerkompetansen? Den er sikkert utmerket, ut fra et bedriftsøkonomisk synspunkt, men den er neppe alltid sammenfallende med det vi som fagfolk kunne ønske oss. Store bedrifter kan nok se lønnsomhet i langsiktige arbeidsmiljøinvesteringer, men små bedrifter er ikke like klar over de økonomiske fordelene som følger av et godt arbeidsmiljø. Og det er småbedriftene vi finner i fellesordningene som kjedene nå kjøper opp. Skal den faglige utviklingen i bedriftshelsetjenesten gå i riktig retning er det nødvendig at samfunnet setter rammer og legger betingelser for bedriftshelsetjenestenes arbeid. En bredt sammensatt komité oppnevnt av det daværende Kommunaldepartementet, foreslo i 2001 enstemmig at norske bedriftshelsestjenester burde sertifiseres, nettopp for å sikre faglig kvalitet. Forslaget dukket opp igjen under Stortingets behandling av forslaget til ny arbeidsmiljølov i juni i år, og alle partier, unntatt Frp, støttet opp om det. (Samtidig ble det også uttalt støtte til forslaget om å ratifisere ILO-avtalen om BHT for alle arbeidstakere). Jeg tror sertifisering er en første forutsetning for at markedsstyrt bedriftshelsetjeneste kan utvikle seg i faglig riktig retning. Da kan konkurransen gå på pris, ikke på redusert faglig innhold.
Krav og betingelser
I medisinsk virksomhet ellers ser en at markedet har en rolle å spille i individuell forebygging, altså forebygging der noe (som oftest medikamenter) tilføres den enkelte. Markedet har profitt å hente der kolesterol og blodtrykk senkes med tabletter, men også der forebyggingen skjer ved bruk av personlig verneutstyr. Der forebyggingen ikke retter seg direkte mot enkeltindivider, men mot grupper, og det er det som i hovedsak gjelder for bedriftshelsetjenesten, er det vanskeligere å se at markedet har noe å tilby, uten at samfunnet stiller krav og gir betingelser som gjør at kravene blir økonomisk interessante å oppfylle.
