I henhold til lovverket skal slike virksomheter ha en skriftlig risikovurdering som noe av sitt faglige underlag for å drive med miljøforbedrende tiltak. Tre av fire bedrifter manglet dette, på tross av at kjemisk arbeidsmiljø tradisjonelt har hatt stor oppmerksomhet. Like mange manglet handlingsplaner. Denne typen virksomheter plikter å være tilknyttet en bedriftshelsetjeneste som bl.a. skal kunne gi råd og bistand om kjemikalier, kjemikaliehåndtering og gi bistand til bedriftenes risikovurdering. Selv om altså de fleste av disse 2000 bedriftene hadde BHT, manglet altså risikovurderingen. Man kan i liten grad skylle på manglende kompetanse hos BHT. Syv av ti BHT hadde egen ekspertise i form av yrkeshygieniker som man med rimelighet kan forvente har nødvendig kompetanse til å gi bedriftene bistand.
Bedriftens eget ansvar
Hvorfor så dette skrikende gapet mellom at man har kompetanse og likevel manglende dokumentasjon? Det kan ha noe med den måten BHT blir brukt på i dag. I gamle dager, dvs. på 80-tallet, var lover og forskrifter på dette området i større grad rettet til bedriftshelsetjenesten. BHT agerte mange steder som Arbeidstilsynets forlengede arm gjennom sine inspeksjoner. Ikke sjelden ble det sendt kopi til Arbeidstilsynet av kartleggingene BHT gjorde. BHT hadde den gangen en tydeligere pådriverrolle enn i dag. Etter at lov om internkontroll kom, ble bedriftenes eget ansvar heldigvis tydeliggjort. Mange bedrifter (og BHT!) levde under den feiloppfatningen at BHT på mange måter hadde et ansvar for arbeidsmiljøet. Det nye lovverket har tydeliggjort at håndtering av kjemikalier er bedriftenes eget ansvar, men at de skal bruke BHT som en faglig instans for å få hjelp. BHT har på denne måten havnet mer i rollen som en konsulent som lar seg bruke til det bedriften ønsker. Kontraktene mellom bedrift og BHT er blitt annerledes; fast pris er blitt erstattet av pris for de timene bedriften kjøper, og mange steder er kontraktene blitt tynnere enn før. Samtidig har kommersialiseringen av BHT økt. De siste 20 årene er andelen av BHT som jobber på "non-profit"-basis gått ned fra 90 % til om lag 50 %. Inntrykket av at BHT leverer det kundene vil ha og ikke nødvendigvis det de kanskje trenger mest er blitt forsterket de siste 5 årene. Konkurransen mellom BHT har økt. Det kan gjøre det mindre fristende å ta på seg den ubehagelige pådriverrollen. Det er enklere å være grei og samarbeidsvillig konsulent.
Lærdommer
Hva kan vi da lære av kjemikaliekampanjen? Både bedriftene og BHT bør ha fått med seg at manglende risikovurdering på kjemikalier fører til at man får pålegg fra Arbeidstilsynet. Bedriftene bør derfor kreve bistand fra sin BHT. Mangler den kompetanse på noe så elementært - ja, så bør den byttes ut med en kompetent ordning. BHT på sin side bør gjenoppta pådriverrollen i noen grad - ikke for å overta ansvaret, selvsagt, men fordi dette viser seg å være nødvendig. Det er for øvrig en rolle mange virksomheter gjerne ser at BHT tar på seg. Evalueringsrapporten om BHT i Norge fra 1999 viser med all tydelighet dette (2). Bedriftene setter nemlig mest pris på BHT som agerer som pådrivere i stedet for passive konsulenter. Kanskje vi da i fremtiden oppleve færre avvik på manglende risikovurdering og bedre forebyggende arbeid med kjemikalier.
Referanser
(1) Abrahamsen U. Tilsyn med bedrifter som bruker løsemiddelholdige produkter. Arbeidstilsynets hjemmeside: www arbeidstilsynet 2005 URL:
http://www.arbeidstilsynet.no/publikasjoner/rapporter/pdf/YLStavanger3.pdf (2) Lie T, Karlsen JE, Tharaldsen JE. Evaluering av verne- og helsepersonale i virksomhetene. Rogalandsforskning; 1999. Rapport: RF 1999/007.
