Ingen lekestue

Tekst: Vemund Jensen (2006)

Vibeke Sæther er lei av stadige kamper med NRK-ledelsen. Nå vil hun heller bake boller.

I nærmere åtte år har Vibeke Sæther vært arbeidsmiljøets vaktbikkje på Marienlyst. Det finnes enklere jobb enn å være hovedverneombud for 4000 mennesker i en så profilert bedrift som NRK, spesielt i en turbulent tid, slik de siste årene har vært. Stadig hardere konkurranse i eteren, stadig dyrere teknologi og store underskudd. Kringkastingssjefens løsning har vært omstillinger og nedskjæringer. - Det har vært en tøff tid for alle og kollegene mine har måttet svelge mange usunne kameler for å få bli her. Men det er jo så stas å være i NRK, så da godtar man det meste. Og det bekymrer meg, sukker den tidligere barne-TV-programlederen. Hun ønsker i minst mulig grad spesifikt å snakke om NRK, hun er redd det vil gi henne problemer, så hun ordlegger seg i generelle vendinger. - Som i mange andre offentlige bedrifter, er vi plaget av systemtyranniet. Det virker som det er en farsott som fyker over landet. Mange arbeidsplasser er blitt rene militærleirer hvor ledelsen dikterer sine ordrer og trer dem ned over sine undersåtter. De ansatte resignerer bare og tør ikke si imot. Jeg spør meg selv: Hvorfor finner de seg i det? Dessverre er ikke alle ledere like smarte, slik Sæther ser det, de tar ikke ansatte med på råd eller lytter til dem. - De ser sine medarbeidere som pappfigurer, alle er flyttbare brikker i et spill. Det kan virke som de kommer til møter med dotter i ørene. Så tar de ut dottene etter møtet og krysser av på skjemaet sitt under rubrikken " Jeg har snakket med mine ansatte, men jeg driter i hva de har å si, for jeg vil bestemme likevel, for det er jeg som er leder." Hun spytter ut ordene. Dette engasjerer henne. - Det er uklokt av ledelsen. De hadde fått bedre resultater om de hadde lyttet mer, involvert de ansatte, ikke sett på dem som motstandere. Du har de fine ordene samspill, samarbeid, men de kan lett bare bli sanger i en revy, sier Vibeke. Så begynner hun å synge: Sam-sam-sam-sam... Fektende dirigerer hun sin egen fremføring.

Stillhet Det er veldig typisk. Harmdirrende engasjement i det ene øyeblikket før i hun i det neste er over i det småabsurde, i galgenhumoren. Bildene hennes avrundes gjerne med en voldsom, til tider skrallende latter, som nok ville virket litt skremmende på små barn. Jeg spør henne om hvilke omstillinger NRK har gjennomført på en god måte. Det blir stille på båndopptageren i 14 sekunder før hun sier: - Vi har en lang vei å gå. Så blir det stille igjen. - Men ledelsen prøver og vi har kommet et skritt på veien ved at verneombudene og fagforeningen har fått et godt samarbeid. Det er en lysning der etter år med stagnasjon. - Hva tror du ledelsen irriterer seg over ved deg, da? - Stahet, kommer det kjapt. - Jeg maser og maser om de samme tingene. Jeg prøver forskjellige innganger uten å komme inn. Men de er nødt til å finne seg i at de må lytte til hoved­verne­ombudet.

Vingeklippet Vibekes dør står alltid åpen for de som trenger en liten prat. "Klag ikke over mørket, tenn heller et lite lys" sto det på russekortet da hun gikk ut av Hartvig Nissens skole på Frogner. Det er det hun prøver å gjøre. Tenne et lite lys for kollegene, selv om hun ikke alltid klarer å la være å klage over mørket. Hun tar meg med på en liten omvisning i korridorlabyrinten på Marienlyst. Overalt er det gjenkjennende smil. Noen forteller hvor viktig Vibeke var for dem i oppveksten, andre tar en prat om arbeidsmiljøet. Vibeke deler ut litt skryt og får noe tilbake. Som så mange andre verneombud før henne, var hun den siste som ble spurt. Ingen andre ville. Etter ett år med navnet på en grønn lapp ble hun sendt på verneombudskurs. - Jeg fikk helt hetta da jeg skjønte hvor mange oppgaver jeg hadde hvis vi skulle følge det regelverket som var. Hun kom seg over sjokket og har lært både å bruke lovverket og Arbeidstilsynet for det de er verd. Hovedverneombud ble hun i 1999. - Alt har sin tid. I dag skal du bare gå etter hva folk vil ha, bare være passe kreativ. Å være fullstendig vingeklippet er en forferdelig følelse, da fant jeg ut at jeg heller måtte gjøre noe annet og takket ja til tilbudet. Her var det noe jeg kunne utvikle. Siden da har hun vært med på å dreie fokus i verneombudsarbeidet i NRK fra fysiske farer over på det organisatoriske og psykososiale. - Det er ikke lett å se at noe har gått i stykker inni sjelen til folk. Du må observere dem, snakke med dem, hjelpe dem til å snakke selv, så skjønner du etter hvert hvor såret sitter. Der ligger utfordringen vår, sier hun.

Omsvermet Vibeke er en av de personene vi alle føler vi kjenner, selv om vi aldri har møtt henne. Hun hadde en sentral rolle i barndommen vår eller i barndommen til barna våre. Dette har vært til stor hjelp i møtet med kolleger. Det er lettere å åpne seg for en som i årevis har vært fast inventar i stua di. Samtidig er Vibeke en følsom person. En god egenskap for et verneombud. - Men det kan tære på sjelen, for jeg klarer ikke å kutte ut mine medarbeidere. Det er en av grunnene til at jeg nå må slutte, det er grenser for hvor mye av andres liv jeg kan bære. En ting er å se andre, noe helt annet er det å bli sett. Hele tiden. Som barne-TV-tante var hun rikskjendis. - Hvis det begynte å klø i nesen på trikken og jeg måtte snyte meg, hadde jeg følelsen av at alle fulgte med på hva jeg gjorde. "Ååå, hun pusser nesen!" aper hun med tilgjort stemme og hånden foran munnen. Så begynner hun å granske meg nøye med morskt blikk og til slutt må jeg jo innrømme at det er ganske ubehagelig å bli gransket slik. - Men det var selvfølgelig mye hyggelig oppmerksomhet også. Kommentarer, klemmer og brev fra barn og unge. Men jeg tror ikke barna mine hadde godt av det. Det ble for eksempel lagt merke til hvis de var uskikkelige, når vi var ute. - De måtte dele deg med alle andre barn i Norge? - Ja, det var ikke så greit. På den andre siden var de jo stolte av meg. Så forteller Vibeke om en gang hun var på Frognerbadet med barna. - Mens vi satt der og spiste, var det som vi ble omringet av en bisverm. Det sto fullt av barn rundt og så på oss. Dette syntes Vibekes barn var plagsomt. Da bisvermen spurte om Vibeke var Vibeke, la hun om dialekten til stavangermål og svarte: - Nei, eg e søstera hennes, frå Stavanger. Men de trodde meg ikke, ler hun. - Men sånn var det. Jeg kunne ikke gå på Frognerbadet med barna. Min søster, som ikke er fra Stavanger, måtte ta med barna mine dit. Det gikk for langt. Så det var godt å bli ferdig med det.

Bollebaking Etter omkring 20 år i barne-TV havnet Vibeke bak kamera i alskens voksen-programmer. - Det kunne jeg godt tenkt meg å gjøre igjen. Hun sier det litt slukøret. Det virker ikke som om hun egentlig tror på at hun kommer til å få slike oppgaver igjen. Men så lysner hun opp. - Vet du hva jeg har lyst til å gjøre? spør hun, venter litt, før hun fortsetter med et skjelmsk smil: - Dette er provoserende for alle feminister. Jeg har lyst til å bli husmor. - Hvorfor det? - Da jeg var ung, mente jeg at det var en selvfølge at kvinnen skulle være ute i arbeidslivet på lik linje med mannen. Men etter hvert har jeg skjønt at det har gått for langt. Vi er faktisk to kjønn. Kvinner går og bærer et annet liv inni seg i ni måneder og nærer det i mange måneder etter det. Det er så vesentlig at du ikke kan si at vi er helt like. Vi er ikke like, understreker hun. - Mitt savn er at jeg ikke har fått lov til å være mor, vært hjemme og oppdradd barna mine, bakt boller. De har nok seilt sin egen sjø... - De har selvfølgelig hatt en fantastisk pappa, det er ikke det jeg mener, retter hun. - Men vi burde fått lov til å være to. - Sier du at det er et naturlig behov hos kvinner å være husmor? - Ja, faktisk. Men jeg mener ikke at kvinner skal ut av arbeidslivet. Det handler mer om balanse. Jeg synes det er en skam for kvinnerasen når kvinner sier: " Så fødte jeg barnet og etter noen uker så var jeg på plass igjen på jobb". Vibeke hermer i beste Tårnfrid-stil. - Barnet trenger en ammetid, hvor du er i nærheten av barnet hele tiden og er mor. Da skal du ikke ha interessen din andre steder. Så, for å oppveie for lange arbeidsdager i barnas oppvekst, har Vibeke nå satt som mål at det å være en god mor, i hvert fall god bestemor, og bake boller, skal bli hennes nye favorittsysler.

Stabilt og ryddig Vibeke er verdikonservativ. Hun vektlegger familien, vil ta vare på historien; for, som hun sier, gi barna røtter. Hun er motstander av hurtige forandringer. Stabilitet har hun vært opptatt av helt siden barnsben. Å være skilsmissebarn på 50-tallet var uvanlig, og store deler av oppveksten bodde hun hos bestemoren, revystjernen Lalla Carlsen. Huset hennes på Briskeby, som Vibeke nå har overtatt og restaurert, var et samlingssted for den tids kunstnere. - Bestemor hadde en enorm raushet, men det humpet og gikk. Å snakke om det uten å avsløre mine foreldre for mye er vanskelig, sier Vibeke. Men hun fortsetter. - Jeg vandret rundt her på natten. Det var ingen som brydde seg om jeg var i seng eller ikke. - Men det er begge deler. Det er sårhet, ikke å bli tatt vare på, hvor er mor, jeg er alene i verden. Men samtidig får du så mye annet igjen. Frodighet. Moren min som var musiker spilte for meg, fortalte eventyr. Og menneskesynet, det å være god mot mennesker. Mormoren har vært et forbilde. En sterk personlighet, men samtidig en raus person som tok vare på de svakeste. Som barn bestemte Vibeke seg for å få mer orden i eget liv. Hun ville ha en utdannelse å falle tilbake på. Så selv om hun fikk flere tilbud om jobb som skuespiller, både tegnet, malte, danset og sang og kom inn på Musikkonservatoriet, ble det til slutt Lærerskolen. Samtidig hadde hun mange jern i ilden. Etter at hun begynte som førskolelærer tok hun utdannelse i drama og musikk på kveldstid, hun underviste på Lærerhøgskolen i flere år før hun ble frilanser for NRK. Til slutt, i 1969, ble hun ansatt som programsekretær for program­mer spesielt rettet mot førskolebarn. Perfekt for Vibeke, en stilling med bruk for hennes pedagogske ferdigheter, psykologi og det kunstneriske formidlingsbehovet hennes. Stabil sivilstatus var et annet klart mål. - Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle finne meg en mann og han skulle jeg bli hos, forteller Vibeke. Gunnar Sæther het han. Var 16 år, gikk i klassen under henne og, ifølge Vibeke, den flinkeste gutten på skolen. - I begynnelsen syntes jeg han var litt ung, men så var han så ryddig og ordentlig, så da tenkte jeg, hei, her har vi noe, sier hun og ler godt. Vi sitter på kjøkkenet i det særpregede huset deres. Alskens teaterplakater, gamle fotografier og kostymer fra Lallas tid pryder veggene og oppe på kontoret i andre etasje sitter fremdeles herr Sæther. - Han har en ryddighet jeg har behov for. Mens jeg kan fare mye mer opp, for jeg har begge sider, er han mye mer på jorden. Han holder meg fast og det har jeg behov for, innrømmer Vibeke.

Vibeke Lalla Louise Sæther FØDT: 17. juni 1943 i Oslo. FAMILIE: Vibeke er gift med Gunnar. Sammen har de barna Helge, Marit og Anne. Faren Ivar Anton Christensen drev et bilfirma. Moren Vessa Carlsen var musiker. Vibeke har fire yngre søsken og en pleiebror. UTDANNING OG KARRIERE: Vibeke er utdannet førskolelærer, har utdannelse fra Musikkonservatoriet i Oslo, har studert sceneregi og har journalistutdannelse fra NRK. Etter endt utdannelse jobbet hun som førskolelærer. Hun ble ansatt som programsekretær i NRK-Fjernsynet i 1969. Gjennom 20 år var hun tilknyttet Barne-TV som programleder og manusforfatter med programmer som "Lekestue", "Min Verden", "Labbetuss" og "Rosa Mirabella". Fra 1991 til 1999, da hun begynte som hovedverneombud, var hun i Fakta-redaksjonen, der hun arbeidet bak kamera.