I førersetet

Tekst: Grethe Ettung (2007)

Klokka 05.30 presis er sjåfør Randi Berge klar for en ny arbeidsdag. En oppvarmet buss venter henne. Piketten har gjort jobben sin. Med rutinerte bevegelser styrer Berge rute 542 fra busstasjonen og ned til Brygga i Drøbak. Her venter trofaste pendlere på bussen som skal frakte dem til Oslo. Klokka 06.00 er det klart for avgang.

Høye krav

Tidsskjemaene blir stadig strammere. ­Kravene til effektivitet øker i takt med anbudsrundene de fleste busselskap deltar i når fylkeskommunene skal spare penger. Selskapene strammer gjerne inn på både kjøretid og antall sjåfører for å kunne være beste og billigste alternativ. - Vi har et stressende yrke. Det å overholde rutetidene oppleves som et evig jag for mange. Jeg tror kanskje de unge, minst erfarne sjåførene synes dette kan være ­vanskelig å håndtere. Imidlertid er det sjelden forsinkelser på rutene 541 og 542. - Sjåførene setter sin ære i å være presise, konstaterer Berge. Sjøl har hun kjørt buss siden 1977, med noen små avbrekk. - Jeg trives veldig godt, og kommer nok til å kjøre til jeg går av, dersom helsa holder. For yrkessjåfører er nakke- og skuldre særlig utsatt. I tillegg er trekken fra døra som åpnes og lukkes diverse ganger i løpet av en arbeidsdag, en belastning. Håndtering av penger likeså, smittefaren ligger der.

Friøkt

Berge returnerer fra Oslo for å starte dagens andre tur klokka 07.30, denne gangen er Skøyen endestasjon. Bussen parkeres deretter på Sjøtomta, hvor hun blir plukket opp av en kollega. Vel hjemme i Drøbak igjen har hun pause fram til klokka 13.30. - Dette kalles delt skift, noe som passer meg godt. Jeg er ferdig med dagens hovedøkt og har noen timer til rådighet før andre økt tar til. Hundestell står ofte på programmet disse timene. - Vi har sjøl to kongepudler, og jeg tar imot andres til klipping. Jeg synes det er fint å kunne gjøre noe helt annet. Dessuten er det både morsomt og krevende. Jeg liker å ha med levende vesener å gjøre. Før hun forbereder seg til dagens siste økt, Oslo-Drøbak, skysser hun en liten gruppe elever hjem fra skolen. - Det rekker jeg akkurat før jeg sitter på med en kollega inn til Oslo igjen i to-tiden. Klokka 15.30 presis er Berge klar til å frakte passasjerer hjem, denne gang med Brygga i Drøbak som endestasjon. Det er ikke ofte sjåførene mottar noen form for klager fra passasjerene. Bussene er sjelden utsatt for forsinkelser, og vedlikeholdes godt. - Vi har et par karer som sjekker bussene hver gang vi fyller diesel. Er det noe som ikke fungerer som det skal, skriver de en feilmeldingsrapport. Må bussen på verksted, benytter vi en annen buss den tiden det tar.

Vær- og føreforhold

Våren er i anmarsj og veiene er tørre og fine, i motsetning til vinteren som kan by på en og annen overraskelse. - Varslet snøfall bør jo ikke komme som noen overraskelse for kommunen og måkemannskapet, men det skulle man nesten tro innimellom, fastslår Berge. - Jeg hadde en ubehagelig opplevelse i fjor. Jeg kom fra Oslo og skulle forsere en av Drøbaks mange bakker. Det var det flere som hadde forsøkt, det sto biler på kryss og tvers. Med varme dekk fikk jeg ikke feste, og begynte sakte, men sikkert å skli nedover bakken. Det gikk etter forholdene bra, riktignok kom jeg borti en tre, fire biler, men unngikk personskader. Veiene var verken strødd eller saltet, det bidrar ikke akkurat til økt trafikksikkerhet. På spørsmål om passasjerene respekterer "Forstyrr ikke føreren"-skiltet, svarer hun et klart ja. - Det hender selvfølgelig at folk spør om ting, men det er heller sjelden. Mobilringetoner og høylydte samtaler forstyrrer henne heller ikke nevneverdig. - Jeg er så konsentrert når jeg kjører at jeg sjelden lar meg distrahere.

Overvåkning og alarm

Vi leser jevnlig i avisene om overfall og ran av buss- og trikkesjåfører i byene, og at dette er blitt et stort arbeidsmiljøproblem. - Det har jeg heldigvis vært forskånet for, men jeg skulle gjerne hatt et pengeløst ­system, bekrefter Berge. Hun synes ikke det er særlig betryggende å skulle ta hånd om store kontantsummer, og mener Norge bør ta etter Sverige i så måte, hvor en ordning med pengeløse busser i Stockholm iverksettes fra 1.april i år. Kameraovervåkning i bussene mener hun kan være på sin plass, spesielt i tilknytning til kveldsruter. - For øvrig har vi en ransalarm vi kan benytte i det daglige. Den setter oss i kontakt med vakthavende. Det er betryggende. I tillegg har sjåførene også forbindelse seg imellom. - Det fungerer greit, da kan vi informere hverandre om alt fra kødannelser til bilberging, slik at vi for eksempel kan velge en annen utfartsåre og unngå forsinkelser.

Tillitsvalgt

Berge er organisert i Yrkestrafikkforbundet (YTF), et YS-forbund som organiserer ­nærmere 10.000 yrkessjåfører. Hun er tillitsvalgt og levende opptatt av sjåførenes lønns- og arbeidsforhold. - Vi er ikke fornøyd med dagens lønnsnivå, og føler oss ikke verdsatt, poengterer hun. Bransjen er preget av oppkjøp, nedleggelser og anbud, noe som er med på å gjøre sjåførjobbene mindre attraktive. Høyere lønn og bedre arbeidsforhold er verdt å kjempe for. - Ei grunnlønn på 265.000 er ikke anstendig lønn i et yrke hvor vi har ansvaret for flere hundre passasjerer hver dag, og hvor stress og ubekvem arbeidstid er en del av jobbhverdagen. Berge mener YTF burde vurdere et eget lønnsforhandlingssystem for yrkessjåførene i de største byene. - Det er ekstra krevende og ikke minst stressende å håndtere bussene i sterkt trafikkerte bygater. I tillegg er sykefraværet høyt. - Jeg savner oppfølging og motivasjonsskapende arbeid fra ledelsens side. Vi har verken medarbeidersamtaler eller felles­møter som er tilrettelagt for samtaler eller diskusjon. Det er et stort savn, hevder Berge.

Oppdragerrolle

Til tross for frustrasjoner rundt arbeidsforhold og oppfølging, setter hun stor pris på passasjerene sine. - Jeg sier alltid morn eller hei til passasjerene mine når de entrer bussen, og jeg forventer å få respons også. Vi setter faktisk stor pris på det, for vi er ikke akkurat bortskjemte med feed-back, påpeker hun. Det er imidlertid to ting Berge finner irriterende: - Når folk har stått i kø og kanskje ventet opptil ti minutter eller mer på bussen, for så å begynne og rote etter penger eller kort når vi ankommer holdeplassen, er helt uforståelig for meg. Dessuten gir det unødige forsinkelser I tillegg hender det at hun må oppdra folk noe. - Ser jeg at en kommer løpende om ­morgenen, så venter jeg, men er det samme person som kommer for seint for tredje dag på rad, kjører jeg. Da står vedkommende og venter på holdeplassen til riktig tid neste dag!