Hvordan fikse arbeidsmiljøet?

Tekst: Paul Norberg (2010)

Noen ganger treffer rikssynser Elin Ørjasæter godt med sine kommentarer, men andre ganger tøver hun i sin streben etter å legge premisser for samfunnsdebatten.

I kommentaren Fiks arbeidsmiljøet, sjef! (E24 9. august) ironiserer hun over det faktum at det er arbeidsgiver som er ansvarlig for arbeidsmiljøet. Og hun fremsetter udokumenterte, løse påstander av typen arbeidet med det psykososiale arbeidsmiljøet (har) rett og slett gjort mye skade. Og når hun først har fremsatt en slik påstand, kommer konklusjonen om at begrep som psykososialt arbeidsmiljø og trakassering skal ut av arbeidsmiljøloven.

Elin Ørjasæter setter også opp et kunstig skille ved at hun hevder at arbeidsgiver bør ha ansvar for arbeidsmiljøspørsmål som omhandler farlige kjemikalier, men ikke for den enkeltes motivasjon og velvære.

Et merkelig arbeidsliv Ørjasæters modell legger utvilsomt opp til et merkelig arbeidsliv. Hvis ikke en leder skal ha ansvaret for annet enn de fysiske arbeidsforholdene, vil vi raskt få se at mellommenneskelige konflikter vil føre til store problemer på mange arbeidsplasser. Spørsmål om å motivere de ansatte, gripe inn mot mobbing, sørge for åpenhet og intern dialog slik at småkrangling ikke utvikler seg til større konflikter, er et typisk lederansvar. I Elin Ørjasæters Lederboka skriver hun at ledelse er å få til resultater gjennom andre. Vær derfor mer opptatt av de andre enn av deg selv. Dette er vel et utsagn som legger vekt på lederens ansvar for å utvikle gode forhold mellom de ansatte på arbeidsplassen. Spørsmålet er om dette skal være lovfestet.

Stort fremskritt Paragrafen om psykososiale arbeidsforhold kom inn i arbeidsmiljøloven i 1977, og er blitt videreført i 2005-loven. Dette var et stort fremskritt for å kunne slå fast likeverdet blant alle på en arbeidsplass, og at det er lovstridig å utsette kolleger for trakassering; blant annet også seksuell trakassering, som svært mange kvinner er blitt utsatt for.

Å lage holdningskampanjer for å bedre denne type forhold er ytterst vanskelig; det viktige er å endre folks atferd. Med en lovtekst som gir klar beskjed om at trakassering eller annen utilbørlig opptreden er ulovlig, er det hjemlet for sanksjoner mot dem som likevel trakasserer sine kolleger. Ved å følge Ørjasæters råd, vil slike sanksjonsmuligheter kanskje forsvinne. Hvis det heller ikke skal være et lederansvar å ha ansvaret for det psykososiale arbeidsmiljøet, er det forholdsvis enkelt å spå hva som vil skje.

Arbeidsgivers ansvar Arbeidsmiljøloven legger et stort ansvar på arbeidsgiver ved å kreve at arbeidsplassen skal tilrettelegges for dem som skal arbeide der. Dette ansvaret henger sammen med at arbeidsgiver kjøper arbeidskraften, har styringsretten og bestemmer det aller meste om arbeidsvilkårene der arbeidsmiljøloven ikke setter spesielle grenser. Dette er fornuftig, også i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Ved å legge til rette for gode arbeidsforhold, kan arbeidsgiver forebygge sykdom og skader. Og tilretteleggingen skal hindre både fysiske og psykiske belastninger.

Selv om Ørjasæter bommer kraftig på en del områder, så har hun naturligvis rett når hun påpeker arbeidstakernes ansvar for å delta aktivt i det organiserte vernearbeidet. Men her slår hun bare inn en åpen dør. Dette er utførlig beskrevet i arbeidsmiljølovens kapittel 2, og det er ingen grunn til å tro at dette ikke blir fulgt opp på den enkelte arbeidsplass. Når arbeidsplasskonflikter blir løftet inn i medieverden, kan det kanskje fortone seg som om arbeidstakernes ansvar for arbeidsmiljøet er skjøvet i bakgrunnen. Men det er de færreste arbeidslivsforhold som blir omtalt i pressen. Virkelighetens verden er vanligvis annerledes enn den medieskapte, og Elin Ørjasæters forslag om å fjerne lovparagrafene som omhandler psykososiale forhold vitner om en viss avstand til dagens virkelige arbeidsliv.

Les Elin Ørjasæters artikkel her