Hva skjer med trygderefusjonen til bedriftshelsetjenesten (BHT)?

Tekst: Arve Lie (2002)

Skal alle som kaller seg BHT får refusjon ved IA-arbeid i IA-bedrifter? Skal det stilles krav til kompetanse? Hvem skal vurdere kompetansen? Det er nærliggende å overlate dette til bedriftene. Dessverre er det mange eksempler på at bedriftenes kompetanse ofte er mangelfull i så måte. Arbeidslivssentrene, som skal være bedriftenes kontaktsted for IA-virksomhet, bør kanskje stille krav om flerfaglighet til en BHT for å tilstå refusjon? Mye attføringsvirksomhet krever en tverrfaglig tilnærming. Det gjøres mye godt attføringsarbeid i BHT både av sykepleiere, psykologer, leger, fysioterapeuter, yrkeshygienikere (!), sosionomer og andre. Det er derfor også ønskelig at en refusjon ikke knyttes til en enkelt profesjonsgruppe, men til BHT som enhet og at denne kan dokumentere kompetanse. Men egentlig er denne diskusjonen en repetisjon av diskusjonen om godkjenning av BHT. Hadde vi hatt en godkjenningsordning, hadde det vært mye enklere for trygdemyndighetene. Hvem bør refusjonen gis til? Noen mener at bedriftene bør få refusjonen siden de allerede har betalt for tjenestene via medlemsavgiften til BHT. Dette ville bety premiering av aktivt IA-arbeid og premien ville bli sendt til dem som har hovedansvaret, nemlig bedriftene og ikke BHT! Men siden det legges opp til at BHT også skal brukes til å hjelpe folk utenfor arbeidslivet inn, så holder ikke dette argumentet. Bedriftene har dessuten allerede fått en god del incitamenter via IA-avtalen. Det er viktig at refusjonen går til BHT, fordi dette faktisk er det eneste incitament for å jobbe med IA som de får. Og de forventer denne refusjonen. Så finnes det selvsagt noen baksider av medaljen. En trygderefusjon kan gjøre det attraktivt å bruke urimelig mye krefter på IA-arbeid og trekke fokus bort fra primærforebyggende arbeid. Noen er bekymret. En evaluering av ordningen får vise hvem som har rett. Personlig er jeg foreløpig ikke bekymret. Hvor stor blir refusjonen? Et beløp på 4-500 kr/time har vært nevnt. Dette er vesentlig lavere enn timeprisen som BHT bruker når den timefakturerer andre tjenester, nemlig 600-800 kr/time. Hvis dette skal være et incitament bør refusjonen dekke utgiftene. En foreløpig antydet tidsramme på 4 timer per tilfelle synes også beskjeden. God attføringsvirksomhet krever mye tid og tett oppfølging av den ansatte. For knapp tidsbruk inviterer til at man satser på volum i stedet for kvalitet. Det kan vise seg å være en dårlig løsning. NHO har foreslått at IA-virksomhet bør defineres vidt og at BHTs reelle utgifter dekkes. Jeg synes dette er et godt forslag. Budsjettmessig ramme? Budsjettmessig har det vært antydet en ramme på 10 millioner kr/år. Dette høres lite ut. BHT bruker en god del av sin tid på sykefraværs- og attføringsarbeid. 10 millioner kr utgjør ca. 7 promille av omsetningen til BHT i Norge, som totalt er ca 1,5 milliarder kr/år. Hvis dette blir et maksimalbeløp som i verste fall er brukt opp lenge før året er omme vil IA-avtalen garantert komme i miskreditt. Og BHTs innsats er nødvendig hvis man ønsker seg en vellykket IA-prosess! Oppgjørsformen bør være enkel. IA-avtalen er basert på tillit og det bør også gjelde oppgjørsformen. Så få heller Arbeidslivssentrene gjennom stikkprøver se om det jukses. Slik fungerer trygdeoppgjør mellom helsepersonell og trygden for øvrig, og det bør også gjelde IA-virksomhet. Spør BHT! Nå er tiden inne til å involvere BHT i planene, og jeg vet at dette planlegges i disse dager. det er bra. Skal det bli et godt resultat er det viktig at BHT får være med på detaljutformingen. Dette sikrer eierskap til ordningen og sjansen for at BHT slutter opp om og gjør sin del av jobben blir mye større. Ikke minst er det viktig å få avklart hva som er BHTs oppgave og hva som Arbeidslivssentre skal gjøre. Så kan vi kanskje forhindre at BHT og Arbeidslivssentrene beskylder hverandre for å være inkompetente. Konflikten mellom BHT og den tidligere Arbeidslivstjenesten frister ikke til gjentakelse. Og til slutt - glem ikke evaluering av ordningen.