Fratredelseskjennelser og EMK

Tekst: Runar Homble (2007)

I tilsvar 19. september 2006 tok Redningsselskapet til motmæle og påstod seg frifunnet. Samtidig fremsatte selskapet krav om at regiondirektøren skulle fratre under behandlingen av saken, jf. arbeidsmiljøloven § 15-11. Denne saken er utgangspunktet for at Høyesterett avsa en kjennelse (27. mars 2007) om hvorvidt det var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) å avsi kjennelse etter begjæring om fratredelse uten at det er holdt muntlig forhandling først. Kjæremålsutvalgets konklusjon i saken var at det ikke var begått brudd på EMK, men premissene åpner for at brudd på EMK kan foreligge i andre tilfeller enn det utvalget hadde til vurdering. Høyesteretts kjæremålsutvalg, her representert ved høyesterettsdommerne Jens Edvin Skoghøy (t.v.) og Steinar Tjomsland, konkluderte med at det ikke var begått brudd på Den europeiske menneskeretts­konvensjon i saken mellom en regiondirektør og vedkommendes arbeidsgiver, Redningsselskapet. (Foto: Erlend Aas, Scanpix) Fortsette i stillingen I en oppsigelsessak er utgangspunktet at arbeidstaker har rett til å fortsette i stillingen sin inntil saken er avgjort av domstolene. Etter krav fra arbeidsgiver, kan retten likevel bestemme at arbeidstaker skal fratre stillingen under sakens behandling, dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling. I norsk rett har det blitt lagt til grunn at tingretten kan ta stilling til et krav om fratredelse uten å avholde muntlig forhandling. Dette innebærer at tingretten har kunnet beslutte at en arbeidstaker må fratre sin stilling under sakens gang i en egen kjennelse, som avsies på et tidligere stadium enn selve hovedforhandlingen i oppsigelsessaken. Fratredelsesspørsmålet blir da avgjort ut fra den skriftlige dokumentutvekslingen. Retten til å stå i stilling regnes som en viktig prosessuell rettighet. Regelen skal blant annet motvirke at arbeidstakere som vinner fram med krav om at en oppsigelse er ugyldig likevel ikke klarer å komme tilbake i stillingen sin, fordi de har vært ute av den i den tiden den rettslige prosessen har pågått. I strid med EMK I den aktuelle saken hadde arbeidstaker tatt ut stevning med påstand om at oppsigelsen var ugyldig. Stevningen ble tatt ut 16. august 2006. I tilsvaret av 19. september 2006 framsatte arbeidsgiver begjæring om fratreden. Denne ble tatt til følge i tingrettens kjennelse av 23. oktober samme år. Tingretten fastsatte fratredelsestidspunktet til 31. desember 2006. I kjæremål til lagmannsretten påsto arbeidstaker blant annet at fratredelseskjennelsen måtte oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil fordi tingretten hadde avsagt kjennelsen uten muntlig forhandling. Arbeidstaker påsto at det var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 om rettferdig rettergang, å beslutte fratredelse kun basert på skriftlig behandling. Arbeidstaker viste til at behandling av spørsmålet om fratredelse i arbeidsforhold er omfattet av begrepet "civil rights and obligations" i EMK artikkel 6 nr. 1, og at denne oppstiller et krav om "public hear­ing", altså muntlig forhandling. Muntlig forhandling? Borgarting lagmannsrett avsa 15. januar 2007 kjennelse i saken. Lagmannsretten uttalte at EMK artikkel 6 ikke har noen uttrykkelig regel om muntlig behandling, men at det er lagt til grunn at bestemmelsen også innebærer krav om muntlighet. Når en sak bare behandles i én instans, vil således et krav om muntlighet gjelde, med mindre det foreligger særlige omstendigheter som tilsier unntak. Lagmannsretten uttalte videre at ting­rettens avgjørelse av spørsmålet om ­fratredelse i utgangspunktet var av prosessuell og foreløpig karakter. Partenes endelige rettigheter og plikter vil bli avgjort gjennom hovedsaken etter muntlig forhandling. Lagmannsretten viste så til at hvis dommen i hovedsaken gikk ut på at oppsigelsen var ugyldig, vil arbeidstaker ha rett til å få tilbake sin stilling, og at lønnstapet i perioden saken hadde stått for retten, ville bli dekket gjennom erstatning. Lagmannsretten understreket likevel at fratredelsesspørsmålet kunne fremstå som noe mer enn en rent prosessuell og foreløpig avgjørelse. Retten til å få tilbake den opprinnelige stillingen kan begrenses hvis en annen person har besatt stillingen i mellomtiden. Forholdet til kolleger og overordnede kan også bli svekket etter en fratredelse. Lagmannsretten oppsummerte at spørsmålet om fratredelse vil være av stor reell betydning for en arbeidstaker, men at dette ikke var avgjørende i forhold til EMK artikkel 6. Bedømmelsen i forhold til krav­ene i EMK artikkel 6 om en rettferdig rettergang ("fair trial") måtte etter rettens syn skje ut fra en helhetsvurdering av sakens karakter og det samlede forløpet av prosessen. Lagmannsretten fant at det avgjørende i forhold til EMK artikkel 6 må være at kjennelsen ikke innebærer noen endelig avgjørelse av det rettslige forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og forkastet kjæremålet. Rask avgjørelse Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til samme konklusjon som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse. Høyesterett fastslo at EMK artikkel 6 nr. 1 gir borgerne krav på en "offentlig og rettferdig rettergang" ("fair and public hearing") blant annet ved avgjørelsen av "borgerlige rettigheter og plikter". Retten viste også til at etter EMKs praksis har borgerne etter denne bestemmelse som hovedregel krav på å få tvisten behandlet muntlig i minst én instans. Bestemmelsen kommer imidlertid bare til anvendelse ved avgjørelsen av borgerlige rettigheter og plikter. Spørsmålet ble etter dette om en kjennelse som avgjør en begjæring om fratredelse, skal anses som en avgjørelse av en "borgerlig rettighet eller plikt". Retten viste til at midlertidige avgjørelser i utgangspunktet ikke anses å avgjøre en borgerlig rettighet eller plikt. Unntaksvis kan det imidlertid tenkes tilfeller hvor en avgjørelse som formelt er midlertidig, må anses som en avgjørelse av den rett eller plikt som er omtvistet. Høyesterett viste i denne anledning til praksis der dette ble resultatet, for eksempel fordi avgjørelsen på grunn av sine inngripende virkninger og varighet medfører en uopprettelig skade og det endelige utfallet av hovedsaken således får begrenset betydning for partene. Høyesterett framhevet at tingretten hadde berammet hovedforhandling i saken til 7.-10. mai 2007. Retten uttalte videre at "i alle fall når hovedforhandlingen blir berammet så raskt, finner kjæremålsutvalget det klart at avgjørelsen om fratredelse ikke har en slik varig karakter at EMK artikkel 6 nr. 1 kommer til anvendelse på selvstendig grunnlag." Fortsatt uklart Høyesterett avviste i sin avgjørelse ikke muligheten for at en fratredelseskjennelse kan ha en slik karakter at EMK kan innebære et krav om at det avholdes muntlig forhandling før kjennelsen avsies. I den konkrete saken la retten avgjørende vekt på at hovedforhandling var berammet "så raskt". Hovedforhandlingen ble berammet til omtrent seks og en halv måned etter at tingrettens fratredelseskjennelse ble avsagt, i underkant av fire og en halv måned etter det satte fratredelsestidspunktet og seks uker etter kjæremålsutvalgets avgjørelse. En av Høyesteretts hovedoppgaver er å arbeide for rettsavklaring. Etter mitt syn er det vanskelig å lese ut av Høyesteretts avgjørelse hvorvidt den mener at perioden som angis med ordene "så raskt" begynner å løpe ved tingrettens kjennelse, ved fratredelsestidspunktet eller fra tidspunktet for Høyesteretts avgjørelse. Hvorvidt tingrettens berammelse var klar da tingretten avsa sin kjennelse, sier kjennelsene heller ingenting om. Etter mitt syn gir Høyesterett gjennom sin kjennelse liten veiledning til tingrettene som skal ta stilling til om det er nødvendig med muntlig forhandling ved en fratredelsesbegjæring. Den største hjelpen tingrettene får, er at mulighet for kjæremål fra en fratredende arbeidstaker synes å elimineres ved at hovedforhandling berammes til innen seks og en halv måned og fratredelsestidspunktet ikke settes til mer enn fire måneder og noen dager før hovedforhandlingen. I praksis behandles en svært stor andel av stillingsvernsaker i tingretten i løpet av en periode som er noe lenger enn den angitte, men etter min erfaring ligger den angitte "ventetiden" i den aktuelle saken heller i det kortere sjiktet. Med dette for øye ville Høyesterett gjennom en ekstra setning i sin begrunnelse kunne ha økt forutberegneligheten i andre tilsvarende saker vesentlig.