Fjellstø landing for bakkeansatte

Tekst: Runar Homble (2006)

Aksjene i Braathens ASA ble våren 2001 solgt til SAS AB. Salget ble godkjent av Konkurransetilsynet 20. desember 2001. I slutten av januar 2002 startet selskapene en prosess for å samordne deler av driften i de to selskapene. Innenfor flere forretningsområder (salg, frakt og tekniske tjenester) ble Braathens' virksomhet overført til andre selskaper i SAS-konsernet. For disse områdene var det enighet om at arbeidsmiljølovens regler om virksomhetsoverdragelse kom til anvendelse, slik at de ansatte i Braathens fikk overført sine arbeidsforhold til SAS. Den aktuelle rettssaken dreide seg om samordningsprosessen av bakketjenester. Med bakketjenester menes all virksomhet på en flyplass fra flyene lander til de tar av. I både SAS og Braathens var disse tjenestene organisert som egne forretningsenheter, som framsto som relativt like. En forskjell var imidlertid at i Braathens var også avising (de-icing) en del av nevnte forretningsenhet, mens avising i SAS var organisert som en egen enhet. I mai 2002 vedtok bedriftsforsamlingen i Braathens å legge ned selskapets bakketjenester, og kjøpe disse fra SAS. Etter en vurdering av hvor stor del av de berørte Braathens-ansatte samt materiell SAS hadde behov for å overta for å kunne tilby de aktuelle tjenestene, la selskapene til grunn at overføringen ikke ville være en virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljølovens forstand. Hovedargument i denne vurderingen var at omfanget av det overtatte personalet og materialet var såpass begrenset at virksomheten som tidligere ble drevet av Braathens ikke kunne sies å ha beholdt sin identitet etter overføringen. Dissens i to rettsinstanser De bakkeansatte gikk til sak mot SAS og krevet dom for at deres rettigheter og plikter som fulgte av arbeidsavtalene med Braathens, var overført til SAS. De anførte flere grunner for sitt syn, herunder at overføringen var en virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljølovens forstand. De ansatte fikk ikke medhold verken i tingretten eller lagmannsretten, men begge de to dommene ble avsagt under dissens.  Etter kamp i tre rettsinstanser fikk de 300 tidligere bakkeansatte i Braathens medhold i Høyesterett.

Nye regler På tidspunktet for den aktuelle overføringen, var det den gamle arbeidsmiljøloven § 73 A som regulerte hvilke typer overføringer som var virksomhetsoverdragelse. Den aktuelle setningen lød: "Bestemmelsene i dette kapittel kommer til anvendelse ved overføring av virksomhet eller del av virksomhet til en annen innehaver som følge av overdragelse." I den nye arbeidsmiljøloven lyder den tilsvarende bestemmelsen (§ 16-1 første ledd): "Dette kapittel kommer til anvend­else ved overdragelse av en virksomhet eller del av virksomhet til en annen arbeidsgiver. Med overdragelse menes overføring av en selvstendig enhet som beholder sin identitet etter overføringen." Det framkommer klart av forarbeid­ene til den nye loven at siste setning i bestemmelsen er en kodifisering av gjeldende rett også etter gammel lov, slik at de to bestemmelsene skal ha samme rekkevidde. Hvis overføringen var en virksomhetsoverdragelse i henhold til arbeidsmiljøloven, skulle blant annet arbeidstakernes rettigheter og plikter i henhold til arbeidsavtalen overføres til SAS. Høyesteretts vurdering Høyesterett kom til motsatt resultat av hva flertallene i tingretten og lagmannsretten gjorde. Samtlige fem dommere mente at overføringen var en virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljølovens forstand. Høyesterett presiserte at det avgjør­ende spørsmålet for hvorvidt over­føringen var en virksomhets­overdragelse eller ikke, er om den virksomheten som ble videreført av SAS, i det vesentlige var den samme som den som ble drevet av Braathens. I den nye loven er dette som nevnt uttrykt ved at virksomheten må ha beholdt sin identitet etter overføringen. Høyesteretts begrunnelse for at overføringen var en virksomhets­overdragelse i lovens forstand, var basert på fem hovedpunkter: Tjenestenes art var fullt ut den samme som før og etter overføringen. Tjenestene gikk fortsatt ut på å betjene Braathens' fly og flypassasjerer med de tjenester som disse hadde behov for på samme måte som tidligere. Tjenestene ble fortsatt utført i de samme lokalene, og i stor grad av den samme infrastruktur som Braathens tidligere hadde benyttet. Høyesterett la i denne sammenhengen ikke vekt på at lokalene, og det vesentlige av infrastrukturen, er eid av Avinor. SAS overtok utstyr for betydelige verdier fra Braathens. Selv om det bare var 95 av rundt 1.000 utstyrsenheter som ble overtatt, utgjorde dette i verdi rundt 25 prosent av det totale utstyr Braathens benyttet. I tillegg kommer avtalen om leie av avisingsutstyr til en verdi av mellom 20 og 25 millioner kroner. En ikke ubetydelig andel av de ansatte i Braathens' bakketjenester ble overtatt av SAS. Av totalt 1 130 personer, fordelt på 1 066 årsverk, ble 265 personer fordelt på ca. 200 årsverk overtatt av SAS. Det er den samme kundekrets som blir betjent, nemlig Braathens' fly og flypassasjerer. Etter en samlet vurdering av disse momentene mente Høyesterett at det må legges til grunn at virksomhetens identitet er i behold etter overfør­ingen. Konserninterne overføringer SAS-saken er for så vidt litt spesiell fordi de to selskapene som var part i avtalen om overføring av bakke­tjenester, på tidspunktet for over­føringen var selskaper i samme konsern, og som således hadde et klart interessefellesskap. De bakkeansatte anførte at det måtte legges vekt på at de to partene i overføringsavtalen bevisst hadde begrenset hvor mye materiell og personale som skulle overføres nettopp med det for øye å styre klar av virksomhetsoverdragelsesreglene. Arbeidstakerne anførte at når selskaper som har et interessefellesskap - for eksempel selskaper innenfor samme konsern - slår sammen to likeartede virksomheter og driver dem samlet videre i rasjonalisert form, må utgangspunktet være at det foreligger virksomhetsoverdragelse. Høyesterett uttalte at det er grunn til å tro at identitetsvilkåret i praksis oftere vil være oppfylt ved virksomhetsoverdragelser mellom selskaper som har et interesse­fellesskap, men at spørsmålet om identiteten er i behold uansett må baseres på de gjeldende vurderingskriteriene uavhengig av interesse­fellesskapet.