Farlig nedbemanning

Tekst: Håkon Lasse Leira (2008)

Næringslivets fokus på bunnlinja, eller jakten på maksimal profitt som det også kan uttrykkes, er det arbeidslivet dreier seg om for tida. At det må være slik i det private næringslivet er lett å forstå, men også det offentlige arbeidslivet er preget av dette. Det har lenge vært kjent at de som rammes direkte av nedbemanning har økt risiko for sykdom, uføretrygding og til og med død. Ulike organsystemer er involvert, best dokumentert er skader i muskel/skjelettsystemet, psykisk sykdom og hjerte/karsykdom. Etter hvert er det kommet dokumentasjon på at helsa er truet også hos dem som beholder jobben. En eldre norsk studie viste økt blodtrykk hos ansatte i et smelteverk i en periode hvor verket var truet av nedleggelse. Etter at trusselen var over og det viste seg at verket besto, normaliserte blodtrykket seg gradvis. Stress påvirker helsa I forbindelse med den internasjonale nedgangen i næringslivet under første halvdel av 1990 årene, viste flere studier en trussel mot helsa også for de gjenværende, altså hos dem som beholdt jobbene gjennom nedbemanningen. En av disse studiene kom fra Finland. Der økte arbeidsløsheten fra 6,6 prosent i 1991 til 16,6 prosent i 1993. I løpet av disse to åra sank antallet kommunalt ansatte med over 10 prosent. Studien, som ble gjort blant kommunalt ansatte i Raisio, viste en dobling av sykefraværet under nedbemanningsperioden. Halvparten av den økte risikoen ble tilskrevet stress. Hvordan stress kan føre til helseskader er ikke helt klarlagt, men en mekanisme som kan gjelde for hjerte/karsykdommer går via økt blodtrykk som i sin tur kan gi skader på blodåreveggen, noe som kan gi økt tendens til at blodet levrer seg inne i årene, og når det skjer er det fare på ferde. Økt risiko for hjerte-/karsykdom Som en oppfølging av Raisio studien ble 21.530 kommunalt ansatte i fire byer og som beholdt jobbene sine, fulgt over en periode på 7,5 år. De ble delt i tre grupper etter om nedbemanningen var mindre enn 8 prosent, mellom 8 prosent og 18 prosent, og over 18 prosent. I den siste gruppa, den med størst nedbemanning, var det en doblet risiko for å dø av hjerte-/karsykdom, sammenlignet med gruppa med minst nedbemanning. Risikoen var størst i den første halvdelen av perioden. I høyrisikogruppa økte dessuten sykefraværet blant de fast ansatte, men ikke blant de midlertidlig ansatte (Vahtera J. BMJ 2004). Hvordan skal en tolke det? Vi veit at det kan være en tendens hos ansatte til å gå på arbeid i slike perioder, selv om de er syke, noe som vil tilsløre den egentlige risikoøkningen. Dessuten kan det være sånn at fast tilsatte har et annet fraværsmønster enn midlertidig ansatte under slike forhold. Slag i løse lufta Funn som dette taler for at når kravene i arbeidslivet stiger og utryggheten blant ansatte øker, da er, generelt sett, risikoen for helseskader økende. Situasjonen på arbeidsmarkedet har innvirkning på helsetilstanden i befolkningen totalt sett, og bør derfor bekymre nasjonale helsemyndigheter. En skulle tro at slike tider ville være gylne tider for bedriftshelsepersonell. De kjenner bedriftene best, og kan gi konkrete råd om hvordan problemene kan takles. Myndighetene her til lands har valgt å overlate bedriftshelsetjenesten til markedskreftene og heller bygge opp et nytt byråkrati, Arbeidslivssentrene, som ikke kjenner bedriftene. Nå når det har vist seg ikke å fungere, blir fastlegene forsøkt dratt inn. De kjenner heller ikke arbeidsplassene, og har verken tid eller anledning til å besøke dem. Summen av dette blir at folkehelsa forringes, bedriftshelsetjenesten forvitrer og myndighetenes forsøk på å gjøre noe, blir kostbare slag i løse lufta.