Tekst: Tage Borøchstein ( 2007)
Jan Fougner ledet sammen med to andre jurister granskningen i etterkant av Valla/Yssen-saken. Han er en av landets største eksperter på arbeidsrett og kjenner samtidig domstolene godt fra rollen som advokat og dessuten som medlem i Domstoladministrasjonens styre helt siden opprettelsen i 2002.
- Hvor avgjørende er det at akkurat jurister leder granskninger lik den du nettopp har jobbet med?
- Det kommer an på temaet for granskningen. I Norge har det vært tradisjon for å utrede kun de faktiske forhold, eksempelvis som etter Åsta-ulykken. I det siste har det blitt langt mer vanlig at arbeidet får en rettslig side ved å klarlegge ansvarsforholdene. Jurister er utdannet til nettopp finne ut hva som faktisk har foregått og håndtere konflikter, derfor mener jeg det er naturlig at de leder denne type arbeid.
- Antallet granskninger øker. Er det en utvikling mot at konflikter som før havnet i retten isteden får en alternativ konfliktløsning i granskningsutvalg og kommisjoner?
- Det er helt klart at antallet granskninger øker. UDI-granskningen fra 2006 er ett eksempel på denne utviklingen. På grunn av et stort daglig mediepress mot statsråden var det intet alternativ å bringe saken inn for domstolene og dermed få en uavklart situasjon i lang tid framover. I stedet fikk man gjennom en granskning løsningen på bordet i løpet av noen sommeruker. Fordi omdømmet i media er så viktig, vil det derfor være mange som ikke kan ta seg tid til en rettslig prosess i domstolene. Det samme gjelder i konflikter mellom arbeidsgivere og såkalte varslere etter den nylig endrede arbeidsmiljøloven. Derfor må vi få en granskningslov som legger klare linjer for hvordan en granskning skal foregå. Det er ekstremt viktig at man er sikret en prosess som ivaretar rettssikkerheten, selv om arbeidet er hurtig og internt. Her mener jeg den nye tvisteloven bør være en rettesnor. Domstolene må på sin side ta på alvor at de får en ny konkurrent på lik linje med voldgift. Det er uheldig at stadig flere viktige samfunnsspørsmål løses utenfor domstolene. En løsning kan være at domstolene i større grad stiller dommere til rådighet for granskningsarbeid, men reglene rundt sidegjøremål krever en bred og åpen debatt rundt dette.
- Innen arbeidsretten belyses lederens rolle og egenskaper sterkt. Er det sider ved dette som særlig gjelder domstolene?
- Det er helt klart en endring fra resultatfokus til samtidig å ivareta hver ansatts psykososiale arbeidsmiljø. Den nye arbeidsmiljøloven slår fast at dette er lederens personlige ansvar. Domstolene kjennetegnes i så måte av to uheldige tradisjoner. På en side ensidige mål i form av antall behandlede saker. Samtidig har dommerens uavhengighet tilsagt at man ikke skal lede medarbeiderne for mye. Det er derfor helt nødvendig med Domstoladministrasjonens fokus på ledelse. Skal domstolene levere gode avgjørelser til rett tid, må alle ansatte trives og mestre sine oppgaver. I domstolene har positive sider ved det å bli ledet havnet for mye i bakgrunnen, og dette er uten tvil en utfordring for sorenskriverne.
- Hvordan ser du din ferske doktoravhandling om endring av arbeidsoppgaver i forhold til utfordringer i domstolene?
- Dette er veldig aktuelt i forbindelse med strukturendringene. Her har jo det ideelle vært at dommere ble flyttet til andre domstoler. Imidlertid har dommernes stillingsvern medført en dyr og dårlig løsning i form av en ressursgruppe for dommere. Dermed hindres domstolene i å bruke sine samlede ressurser effektivt, et krav som vil bli stadig sterkere i tiden framover. (Artikkelen sto på trykk i tidsskriftet Rett på Sak nr.1 2007).
