Tekst: Turid Børtnes (2004)
- Dette var en mørk periode av livet. Vi var redde for arbeidsplassene våre, fryktet at dette skulle bety slutten for virksomheten. Vi var stolte av jobben vår og glad i Snøgg. Det som skjedde var tungt.
Klubbleder Steinar Aas er blant veteranene på Snøgg Industri. Han har jobbet i bedriften i 26 år som tredje generasjon og legger ikke skjul på sitt store engasjement i virksomheten. - På Snøgg slutter ingen, flere har vært her i 30 år, mange i ti og tjue. 9. april for vel to år siden opplevde Aas som et nytt krigsutbrudd. Det krydde av journalister, TV, politi og myndigheter rundt lokalene.
- Pratet oss ut av det
- Hadde vi ikke blitt holdt løpende orientert om hva som egentlig skjedde i saken, og fått anledning til å prate med hverandre hele tiden, hadde det ikke gått bra. Vi pratet oss til en viss grad ut av det. Dessuten var ledelsen veldig flinke til å informere og støtte oss. De gjorde en flott innsats. Men selv kom ikke Aas fra det uten helseproblemer, i kjølvannet av saken måtte han på sykehus med angina pectoris. De ansatte på Snøgg kaller seg Snøgg-familien og de sto sammen som en familie da krisen rammet. Alle var involvert, ingen bebreidet de andre. Det kunne trenges, det var ikke alle som synes det var morsomt å jobbe på Snøgg da det stormet som verst, særlig i begynnelsen da lite var avklart. - Det lå journalister i buskene med kamera utenfor her, mange ble redd journalister da. Dette er et lite sted, alle kjenner alle. De hjemme hadde det også hardt, særlige noen av barna, de kan være stygge mot hverandre.
- Viste omtanke
I likhet med ledelsen er Aas veldig glad for at kundene ikke sviktet dem. - De kjenner oss og vet hva vi står for, det var en stor trygghet. Jeg føler at vi har minst like mye å gjøre nå som før. En annen ting som varmet var at ordfører og næringssjef i Kristiansand kommune viste omtanke for de ansatte og virksomheten. De kom på besøk midt under krisen og spiste frokost sammen med alle de ansatte. - Hvordan er situasjonen blant de ansatte nå? - Vi snakker lite om det, vi har vel pratet oss tomme. Miljøet er fortsatt veldig godt, men det har skjedd noe med oss, det lekne og barnslige er borte, vi fleiper mye mindre enn før. Vi trenger vel fortsatt mer tid. Vi tenker jo også på at det er mennesker som er rammet av det som skjedde. Vi har også lært masse av det som har skjedd, mange rutiner er lagt om og vi er veldig nøye med all dokumentasjon. - Innad er vi nok blitt styrket, jeg tror blant annet at vi fortere oppdager signaler hos hverandre dersom det er noe galt. Det som skjedde var mest vondt, likevel finnes det vel noe godt i det også.
