En liten betraktning i disse korona/Covid-19 tider

Vi lever med et anstrøk av uvirkelighet nå, og det tror jeg mange kjenner på. Spesielt de av oss som har god tid til å kjenne etter, altså ikke så mye de som har huset fullt av unger som ikke er i barnehage eller ordinær skolegang nå og dessuten skal få jobbet litt på hjemmekontoret

Men vi permitterte har jo tid. Til å vaske vinduer, rydde i skap, slipe ned bordflata og olje den alt dette som man ikke har så mye tid til i det travle livet. Selv kan jeg si at det eneste jeg har gjort til nå av det jeg har ramset opp, handler om bordflata. Og så har jeg tømt et skap for å tvinge meg selv til å rydde. Det blir etter at jeg har delt noen tanker om situasjonen vi er i.

I min elektroniske kommunikasjon med andre de siste ukene (selvpålagt karantene etter siste jobbreisa), har jeg i ulike kanaler plukket opp stort og smått. Og en del ting er da smått??

• Har du fått med deg at man ikke kan få påfyll av Butox nå??
• Hva skjer med påska hvis vi ikke får dra på hytta??

Men hva skjer med de gamle som ikke kan få besøk av sine på grunn av stengte kommunegrenser? Jeg tenker da ikke på de som kan ha glede av å få barn, barnebarn og oldebarn på nettbrett, men på hun som driver og pakker sammen livet sitt nå, og trenger fysisk møte med sine når alt det viktige skal gås igjennom.

Og de sårbare i forhold til det å tåle sykdom som kommer på toppen av annen sykdom? Selv har jeg slektninger med alvorlig kreftsykdom, en av dem så nær at vi snakker om en av ytterveggene i livshuset mitt. Han skal ikke ha denne smitten på toppen av alt det andre!

Og jeg har venner og slektninger i helsevesenet, jeg vil at de også skal komme gjennom denne tida uten smitte.

Derfor venter jeg av alle jeg kjenner at de bidrar i dagliglivet til at færrest mulig rammes. Det krever noe av oss, men alt det som kreves er verdt prisen.

Jeg hører til dem som i flere år har ønsket meg en annen regjering. Det er min demokratiske rett, og den retten skal jeg holde fast ved fram til det blir valg igjen. Men i mellomtiden er jeg faktisk stolt over alt det vi har, inklusive statsminister, helseminister, helsedirektorat, folkehelseinstitutt og alle andre. Det gjøres en formidabel jobb, og man har lagt til side den velfriserte politiske retorikken for heller å fremme enighet om viktige tiltak. Og posisjon og opposisjon har klart å samle seg om gode tiltak for å holde Norge på fote.

Jeg tror ikke landet har opplevd noe lignende siden tiden rett etter andre verdenskrig når det gjelder å løfte i flokk politisk, i stedet for å fremme de ulike partiers små og store uenigheter.

Og så har vi de positive konsekvensene: mange yrkesgrupper, også vi konsulenter som driver med ulike former for utviklingsarbeid i alle deler av arbeidslivet, er «tvunget» over til Teams og Zoom og andre arenaer hvor vi kan møte andre i arbeidslivet på en annen måte enn ansikt til ansikt.

Kontakt oss for informasjon om hvordan dette kan gjennomføres.

Til slutt: jeg tror på et godt arbeidsliv etter denne tiden, hvor vi sammen skal jobbe for et godt og trygt arbeidsmiljø for alle deler av arbeidslivet! Ta vare på deg og de andre rundt deg, vi møtes etterpå!

Dette ble skrevet for tre uker siden, og mye har skjedd etter den tid, både i forhold til smitteutvikling og andre forhold i samfunnet. Likevel står jeg fremdeles for de tankene som gjorde seg gjeldende da dette ble skrevet. Vår egentlige gullbeholdning i Norge er ikke oljepengene i seg selv, men at vi har en samfunnsmodell basert på partssamarbeid og demokrati. La oss ta godt vare på den norske modellen, både som redskap i arbeidslivsutvikling og som grunnlag for velferden i landet vårt!

Aud Steiring, seniorkonsulent Arbeidsmiljøsenteret