Dysleksi er ingen hindring

Tekst: Svein R. Lier (2003)

Ifølge tall fra Norsk Dysleksiforbund har 20 % av befolkningen lese- og skrivevansker. Selv om dette overhodet ikke har noen sammenheng med vedkommendes intelligens og evner, er det fortsatt knyttet mye skamfølelse til det å ikke kunne lese og skrive "skikkelig". Økt bruk av data og intranett på jobben, er bare ett eksempel på en utvikling som gjør det enda viktigere å få gjort noe med sitt skrive- og leseproblem. Og hjelp finnes! - Straks du har erkjent at du har disse vanskene, er mye gjort, sier Anne-Lise Anthonisen (41). Hun er avløser i Norske Skog Union i Skien, en bedrift med nærmere fire hundre ansatte, og har slitt med dysleksi fra første skoledag. Moren min måtte lese leksene for meg, og jeg gruet meg alltid til å lese høyt på skolen. Ingen fortalte meg at det var dysleksi jeg hadde, forteller tobarnsmoren som selv tok aktivt tak i sitt lese- og skriveproblem som voksen. 21 år gammel, mens hun fortsatt slett med vanskene i det stille, bestod hun fagprøven som industrimekaniker, og er nå i full gang med enda et fagbrev, denne gangen innen kjemi-prosess. - Jeg har også tatt et matematikkurs, rett og slett fordi jeg hadde lyst til å skjerpe hjernen. Noe slikt hadde jeg ikke engang kunnet drømme om tidligere. Etter at jeg "kom ut av skapet" med mine dysleksivansker, går alt mye lettere. Og i denne bransjen, som i de fleste andre, gjelder det jo å skolere seg så godt en kan, sier hun. Nøkkelpersoner Det var i 1999 Norske Skog Union, i samarbeid med Voksenopplæringen, startet opp med kursing av ansatte med lese- og skrivevansker, forteller bedriftens opplæringsleder, Ole Bjørn Skoftedalen. - Vi så at bedriften fikk et stadig sterkere behov for kompetanseheving, men at det var nødvendig først å gjøre noe med de ansattes grunnleggende ferdigheter. Samtlige ble testet på eventuelle lese- og skrivevansker, og de som trengte hjelp, fikk tilbud om undervisning. En av de ni som takket ja til tilbudet, var for øvrig Anne-Lise Anthonisen. Siden februar 2003 har bedriften videreført disse tiltakene gjennom et tett samarbeid med Arbeidernes Opplysningsforbund Telemark og Vestfold, som i 2000 etablerte et eget lese- og skrivesenter. - Hvordan nå flere som sliter med lese- og skrivevansker i det skjulte? Det ble den første viktige målsettingen i samarbeidet, forteller Skoftedalen. Og fortsetter: - Selv om det å ha lese- og skrivevansker slett ikke er noe å skamme seg over, så vi at det var nødvendig å gjøre terskelen så lav som mulig for hver enkelt til å komme ut med vanskene sine. Svaret ble opplæring av verneombudene på de forskjellige avdelingene til såkalte "nøkkelpersoner", som nå er bedriftens viktigste medarbeidere i dette arbeidet. I dag har vi tyve nøkkelpersoner som er blitt kurset av AOF, og det er veldig inspirerende å se hvordan mange får nytt mot til å gjøre noe med problemene sine. Flere har også allerede kommet i gang med videreutdanning og annen kompetanseheving. - Plikt til å hjelpe Det er også opprettet en referansegruppe, med representanter fra AOF Telemark og Vestfold, NHO, LO, Aetat, Opplæringsetaten, Grenland Jern og Metall og tillitsvalgte fra ulike lokale bedrifter, som skal sørge for å opprettholde fokus og "trøkket" på situasjonen til personer med lese- og skrivevansker. - Har man diagnosen dysleksi, har kommunen også en lovpålagt plikt til å hjelpe ved-kommende. Får personer med lese- og skrivevansker hjelp, kommer det hele bedriften til gode. Den enkelte trives bedre, noe som i sum resulterer i en mer kompetent, godt sammensveiset og "fornøyd" organisasjon. Derfor vil jeg berømme AOF Telemark og Vestfold for deres store engasjement i dette arbeidet, sier Skoftedalen. - Må endre holdningene - På bakgrunn av kompetansereformen og ikke minst målet om et mer inkluderende arbeidsliv, så vi at det var helt nødvendig å opprette et eget lese- og skrivesenter dersom reformens intensjon skulle kunne oppfylles, forteller avdelingsleder og spesialpedagog ved AOF Telemark og Vestfold, Torhild Jensen. Senteret, som er et av svært få av sitt slag i landet, ser på opplæring av nøkkelpersonene som et av sine viktigste nyskapende tiltak. En slik opplæring, som også kan også foregå ute i bedriftene, tilfører den enkelte arbeidsplass mye viktig menneskelig kompetanse, sier Jensen. - Skal vi få gjort noe effektivt, må den første hjelpen komme fra de som kjenner sine kolleger best. Det er ikke minst Norske Skog Union et godt eksempel på. Til nå har senteret "utdannet" i alt ca. 30 nøkkelpersoner, som utgjør en referansegruppe. Jensen opplever at stadig flere bedriftsledere tar kontakt for å få gitt sine ansatte med lese- og skrivevansker hjelp. - Dette er en gledelig utvikling. Undersøkelser fra Danmark viser at nettopp denne gruppen arbeidstakere er meget lojale og dyktige, og ofte er det bare mindre tilretteleggingstiltak som trengs for at de skal kunne fungere optimalt på jobben. - Referansegruppen er vårt viktigste treffpunkt mot arbeidslivet og dem vi skal trene opp. Poenget er at det er næringslivet og de som føler skoen trykke som skal styre det arbeidet vi gjør. Samarbeidet både med kommunenes Voksenopplæring og PP-tjenesten er også svært viktig, slik at de som trenger profesjonell hjelp i tillegg til den opplæringen vi kan gi, får det. Torhild Jensen etterlyser fortsatt en holdningsendring hos folk flest. - Det er ikke de med lese- og skrivevansker som har feilet. Problemet ligger snarere hos alle oss andre, som ser på lese- og skrivevansker som en sykdom. Får vi bort en slik feilaktig sykdomsdiagnostisering, vil langt flere søke hjelp og få gjort noe med vanskene sine, sier hun. På Norske Skog Union gjør Anne-Lise Anthonisen sitt for å skape en slik holdnings-endring, både som nøkkelperson og foredragsholder om lese- og skrivevansker. - Jeg har selv opplevd så mye positivt gjennom å være åpen omkring egne vansker, så dette gjør jeg med stor glede. For hver medarbeider som får hjelp med sine lese- og skrivevansker, blir bedriften en enda bedre arbeidsplass, sier hun.