Bedriftshelsetjenesten: helse-Norges ubrukte ressurs

Tekst: Håkon Lasse Leira (2009)

Samhandlingsreformen fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen har et kapittel om forebyggende arbeid. Der er ikke bedriftshelsetjeneste nevnt.

Bedriftshelsetjenesten dekker nå ca. en million arbeidstakere i Norge. Stortinget har vedtatt en utvidelse av plikten til å ha en slik tjeneste til blant annet å omfatte helse- og undervisningssektoren. Da vil anslagsvis 1,5 millioner arbeidstakere være dekket. I tillegg er det vedtatt en godkjenningsordning fra kommende årsskifte, slik at kvaliteten på arbeidet i denne delen av helsetjenesten kan sikres. Det er uheldig dersom samhandlingsreformen vedtas uten at denne delen av helsetjenesten er med.

Også enkeltindivider Bedriftshelsetjenesten skal primært drive forebyggende arbeid mot grupper av ansatte, men kan også ta vare på enkeltindivider, for eksempel ved å stille diagnose på et tidlig stadium og ved å overvåke behandling og oppfølging av arbeidstakere med arbeidsrelaterte lidelser. Noen større bedrifter kaller tjenestene sine HMS (Helse, Miljø, Sikkerhet), men det har ingen vesentlig betydning, arbeidsoppgavene er de samme. Gjennom bedriftshelsetjenesten ville samhandlingsreformen kunne nå store deler av befolkningen som i liten grad benytter fastlegene, og derigjennom oppnå betydelig helsemessig gevinst. Bedriftshelsetjenesten ble opprettet for å forebygge arbeidsrelatert skade og sykdom. Arbeidslivet bidrar vesentlig mer til uhelse i befolkningen enn mange er klar over. Eksempelvis er det vist at nesten annenhver ny pasient, som var i arbeid, og som henvendte seg til primærhelsetjenesten, hadde en arbeidsrelatert lidelse (Hilt B et al 2003).

Gunstige vilkår Forebyggende arbeid på arbeidsplassene har spesielt gunstige vilkår: En egen lov, arbeidsmiljøloven, regulerer forholdene og en egen statlig etat, Arbeidstilsynet, fører tilsyn med at lovens bestemmelser etterleves. Det forebyggende arbeidet rettes mot grupper av arbeidstakere og deres arbeidsmiljø, ikke mot enkeltindivider. Dermed unngår en pekefingeren. Det er ikke den enkeltes personlige uvaner som må endres. Dessuten støtter arbeidslivets parter, spesielt NHO og LO, opp om arbeidet. NHO har ved flere anledninger uttalt seg positivt om forebyggende helsearbeid på bedriftene og sagt at godt arbeidsmiljø gir norsk næringsliv et konkurransefortrinn overfor utenlandske bedrifter.

Mangel på samarbeid Bedriftshelsetjenesten er underlagt Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) mens helsetjenesten for øvrig sorterer under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Tradisjonelt har det vært lite kontakt mellom disse departementene om arbeidshelse, og HOD har i liten grad maktet å ta bedriftshelsetjenesten med i sin planlegging. Heller ikke på direktoratnivå (Direktoratet for arbeidstilsynet og Helsedirektoratet) har det vært merkbart samarbeid. Et eksempel på den manglende samhandlingen er reformen som førte til opprettelsen av Arbeidslivssentrene. Dette var en storstilt satsing i forbindelse med IA-arbeidet. I tilslutning til Nav-kontorene ble det opprettet i alt ca 400 nye stillinger som skulle bistå bedriftene i deres arbeid for å få ned sykefraværet. I tillegg ble de allmennpraktiserende legene trukket inn. I stedet for å ta i bruk en allerede eksisterende tjeneste som dekket store deler av arbeidsstyrken og som hadde inngående kjennskap til bedriftene, ble det bygget opp en helt ny tjeneste av personer uten kjennskap til bedriftene. Disse personene skulle samarbeide med leger som heller ikke hadde slik kunnskap og som dessuten hadde lite tid til nok en oppgave.

BHT må inkluderes En årsak til det mangelfulle samarbeidet mellom departementene er nok at det er arbeidsgiverne som betaler det bedriftshelsetjenesten koster, uten noen form for økonomisk tilskudd fra det offentlige. Innholdet i bedriftshelsetjenesten er riktignok forskriftsfestet, men Arbeidstilsynet, som har påleggsmyndighet overfor dette feltet, har bare i liten grad maktet å følge opp denne forskriften. Det har ført til en krattskog av ulike ordninger som kaller seg bedriftshelsetjeneste uten å være i nærheten av å tilby det forskriftene krever. Gjennom den nye godkjenningsordningen vil det bli stilt krav til personellets kompetanse slik at bedriftene kan være sikre på at de tjenestene som tilbys, holder mål. At bedriftshelsetjenesten er underlagt et annet departement og finansieres annerledes enn resten av helsetjenesten har ført til at den har fått lov til å leve sitt liv på siden av helse-Norge for øvrig.  Samhandlingsreformen bør inkludere bedriftshelsetjenesten og gjøre den til en selvfølgelig partner i det forebyggende helsearbeidet her til lands.

Litteratur: Hilt Bjørn; et al. Arbeidsrelaterte sykdommer i allmennpraksis. Tidsskr Nor Lægeforen 2003;123:2065-67