Arbeidslivet "Normaniseres"

Tekst: Turid Børtnes (2003)

Etter en demokratisering i norsk arbeidsliv de siste 20 - 30 årene, har trenden snudd, stadig flere mener de har mindre innflytelse på sin egen arbeidsplass. Statsråd Victor D. Normans innspill for å endre forholdene i norsk arbeidsliv, har likhetstrekk med tilsvarende utvikling i England og USA, under henholdsvis Margareth Thatchers og Ronald Reagans regimer. Mer arbeidsgivermakt - Det vesentlige er hva arbeidstakerne egentlig har innflytelse på, presiserer forsker Inger Marie Hagen ved Fafo som blant annet forsker på bedriftsdemokrat og partssamarbeid. - Den direkte styringen og den klassiske formannsfunksjonen er borte fra de aller fleste arbeidsplassene. Men viktig innflytelse på øverste nivå, for eksempel kjøp og salg og nedleggelse av bedrifter samt nedbemanninger, er blitt redusert. På lavere nivå styres flere av tidsfrister og direkte konkurransepress. - Vi må se på hele samfunnsutviklingen, mye av det som skjer i Norge nå har vi sett i andre land tidligere, for eksempel i England og USA. På område etter område opplever vi at politikerne trekker seg tilbake, det overlates til markedet å styre. Det er en uttalt vilje til ikke å blande seg inn. Hagen nevner som eksempel arbeids- og administrasjonsminister Victor Normans forslag om midlertidige ansettelser, og nye overtidsregler som alt er vedtatt. Dette er bestemmelser som gir arbeidsgiverne mer makt. De tillitsvalgte får mindre å si. For de ansatte blir arbeidslivet hardere, det er markedskreftene som avgjør. Tøffere for arbeidstakerne Den enkelte arbeidstaker har fått det tøffere i det moderne arbeidslivet, de utsettes for mer direkte konkurransepress. Jobbene er blitt mer kundeorientert, og konkurranse og markedspress påvirker i større grad jobbsituasjonen. Det som tidligere var sjefens ansvar, legges nå mer over på arbeidstakerne. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det var langt flere i 2000 enn i 1989 som mente at tidsfrister eller presise resultatkrav styrte arbeidet deres. Denne utviklingen ble enda tydeligere når det gjaldt styring fra kunder, klienter, elever og lignende. Andelen som følte seg styrt av andre en relativt stor del av arbeidsdagen økte mye i denne tiårsperioden. Det var under 30 prosent av de ansatte som selv kunne bestemme arbeidstempo i 2000 mot nærmere 50 prosent tyve år tidligere, viser statistikk fra SSB. På den annen side er det flere som med årene har fått større mulighet til å planlegge eget arbeid. Todelt arbeidsliv - Vi har nesten fått en todeling i arbeidslivet, på den ene siden de som føler at de kjemper med ryggen mot veggen og så har vi de som synes jobben er veldig morsom og utviklende. Den første gruppen føler seg mer og mer styrt utenfra, de føler avmakt i arbeidssituasjonen. De andre har i stor grad ansvar for egne arbeidsoppgaver og ikke noe er morsommere enn når det går bra. Men Hagen mener at denne gruppen også merker det økte presset. Mange føler frustrasjon fordi de blir tvunget til å gjøre en dårligere jobb enn de kunne på grunn av knappe tidsfrister. Dette underbygges av tall fra SSB som viser at det blir stadig mindre forskjell på økning i arbeidstempo og press mellom ledere og ansatte, selv om det fortsatt er slik at ledere kan bestemme mer over seg selv og arbeidssituasjonen enn det deres underordnede kan. - På en arbeidsplass der hensynet til kundene spiller stor rolle, er det likevel ledelsen som avgjør hvor legitime kundenes krav er og hvor mye kundene kan få lov til å bestemme over arbeidstakernes situasjon. Privat og offentlig Utviklingen i privat sektor med sterkt press fra markedskreftene gjør seg gjeldende i stadig større deler av arbeidslivet, også i offentlig sektor, påpeker Hagen. Klienter innenfor det offentlige skal behandles som kunder og det bygges opp forskjellige enheter som styres etter markedsprinsipper med for eksempel intern fakturering. Ulike bonussystemer som premierer dem som ledelsen mener gjør den beste jobben tar svært mye tid og krefter på mange arbeidsplasser, et eksempel er lærerne. Mange arbeidsmiljøer forsures. Men nordmenn ligger likevel i Europa-toppen når det gjelder å glede seg til å gå på jobb. Det store paradokset er at vi har en rekordhøy andel uføretrygdede, omtrent hver tiende nordmann i arbeidsfør alder er uføretrygdet. Deregulering av arbeidermakt - En årsak kan være et arbeidsliv som krever at arbeidstakerne er på topp hele tiden og kan levere resultater, mener Hagen. Det fører til at flere faller utenfor. Arbeidslivet er blitt mer individorientert, noe som gjelder hele samfunnsutviklingen. Eventuelle reguleringer overlates i større grad til partene i arbeidslivet eller den enkelte arbeidsplass. Hagen er spent på Arbeidslivslovutvalgets innstilling og om det vil satse på en sterkere lovregulering med mer statlig styring av forholdene i arbeidslivet eller overlate dette i større grad til partene og markedskreftene. - Det er et tankekort at det er helt legitimt å gi forskjellige grupperinger økt makt, slik som pasienter, barn, eldre, kvinner osv, men økte rettigheter for arbeidstakerne er det veldig lenge siden noen har hørt noe om.