Tekst: Ellen Marie Arefjord (2004)
Thorvald Steen (50) har fagbrev som husmaler, hovedfag i idéhistorie og et langt liv bak seg som tillitsmann og verneombud. Men den gamle radikaleren var "skapleser" av lyrikk før han kom ut - og ble en internasjonalt anerkjent forfatter.
- Ikke ett eneste ord ville jeg høre! Kravet fra mannen som lever av å skrive ord, forfatteren Thorvald Steen, var krystallklart. Han var glad for at forlaget hans, Oktober, generøst ville feire ham i Aschehoug-villaen da han fylte 50 år i januar. Men ingen taler, takk! Jubilanten - og internasjonalisten - ønsket heller et kulturprogram, som skulle åpne med at poeter fremførte gjendiktninger: - Fordi jeg gjerne skulle kunnet flere språk er gjendiktinger en utmerket kompensasjon. Så spilte en venn av min sønn på 11, som er flink på trompet, to salmer. Og med min store sans for øyeblikkets kunst, tok skuespiller Bjarte Hjelmeland - min venn - et parti fra "Jeppe på bjerget". Han var jævlig god! - Men ellers, å bli 50. Tanker rundt det? - Jeg er bare glad for hver dag jeg får med meg, jeg! Men jeg kan forstå andre som opplever kriser når man fyller runde år, og stopper opp og funderer over livet. Selv fikk jeg en eksistensiell krise da jeg fikk diagnosen progressiv muskeldystrofi i 20-årene. Det var voldsomt tungt å ta for en gammel skiløper og fotballspiller. Så jeg vet hva kriser er. Å snakke så mye mer om helsetilstanden ønsker han ikke, det er sagt nok. Eneste fordelen - i den grad det kan finnes fordeler ved en kronisk, hemmende sykdom - var at den førte til et taktskifte i humøret. - Før var jeg dystrere og alvorligere. Sykdommen fikk meg til å leve etter ordene i Monthy Pyton-sangen; den om å se the bright side of life.
Verneombud
Med sykdommen som bakteppe, og fordi han finner det relevant når det er bladet Arbeidsmiljø som intervjuer ham, sier Thorvald Steen: - Jeg er overbevist om at man på mange arbeidsplasser - som Gaustad sykehus, hvor jeg jobbet i årevis som husmaler - ikke kan være helt åpen om alvorlig sykdom. Jeg vil ikke råde andre til å være det heller. Rett og slett fordi man kan bli skjøvet ut. Jeg var redd for det, medgir han, og fortsetter: - Under påskudd av åpenhet kunne de bli kvitt en brysom arbeidstaker. Når du ikke klarer det på annet vis kunne dette være en måte å gjøre det på. - Men den gikk ikke? - Nei. Her er det fagforeningsmannen Steen som snakker. Verneombudet på Gaustad psykiatriske sykehus, tillitsmannen i Norsk Kommuneforbund, representantskapsmedlemmet i Oslo Faglige Samorganisasjon. Mange kjenner Thorvald fra disse arenaene. Han har fortsatt tilknytning til Gaustad. Den nye ledelsen har bedt ham redigere en bok til sykehusets 150-årige historie, som kommer ut i 2005. Det psykiatriske sykehuset i Oslo har vært veldig viktig for ham, og for veivalg han gjorde i livet. Han kom til malerverkstedet som ufaglært 18-åring. Her hadde han noen vakter som pleiemedhjelper, og ikke minst var han vitne til, og fikk innblikk i, hva som skjedde innenfor psykiatrien. - Vanvittige ting! Alt fra uvett blant psykiatere til Arnold Juklerød og elektrosjokk.
Solidaritetsarbeid
Uansett, hva han opplevde på sykehuset trigget ham. På den ene siden følte han en dragning mot å arbeide med pasienter - å tjene mennesket. Nesten så sterkt at det lå der som et kall. - Hadde "Leger uten grenser" eksistert den gangen, eller noe tilsvarende, ville jeg joinet dem. Helt fra ungdomsskolen har jeg vært opptatt av solidaritetsarbeid og spørsmål knyttet mot natur og ungdom. Sånt noe. Hans internasjonale orientering ble veid mot at han også fikk en oppriktig interesse av å gå i dybden i tenkning som preget arbeiderbevegelsen. Kort sagt: Marxismen. Og ikke nok med det: Thorvald Steen følte seg så sulten på å studere at han tok personlig kontakt med filosofiprofessoren Knut Erik Tranøy og spurte hvordan han, som ikke hadde tid til å gå på forelesninger på grunn av at han var aktiv tillitsmann og hadde malerjobb, likevel kunne gå opp til eksamener. Tranøy rådet ham til selvstudier, og Thorvald Steen oppnådde en kombinasjon ikke så mange har: Fagbrev for håndens arbeid, som maler - likeledes "fagbrev" for åndens arbeid. Han er cand. philol. i filosofi og historie, og har hovedfag i idéhistorie.
Skapleste lyrikk
Gaustad hadde mer i bakhånd: - Midt oppi alt med Juklerød, og hvor jeg som verneombud var sentral, skjedde ytterligere noe utrolig. Jeg møtte en venninne der, som ga meg en diktsamling med bidrag av Pablo Neruda, Arne Ruste, Kjell Erik Vindtorn ("Jada, jeg vet Vindtorn har skiftet fornavn til Tristan, men jeg sier til ham, slutt med det jåleriet, Kristian")! Marianne Vik het hun som ledet ham inn på lyrikkens landevei..., og de to gikk videre sammen også. Hun ble hans kone, som han har tre barn med. Tobias 16, Nikolas 12 og Sara Marie på fem, "en knallperle av en datter", ifølge pappa'n. - Å lese dikt stimulerte meg - på grunn av at jeg ikke forsto alt og ble nysgjerrig på å forstå mer. Men han "skapleste lyrikk": - Jeg turte ikke si det til tøffe fagforeningskamerater, kan du skjønne... Så skjedde det han kaller "sensasjon nummer 2": - Jeg begynte å skrive selv! Sendte til min store forbauselse en bunke håndskrevne dikt til Tiden forlag - og de havnet av alt i verden hos min gamle favoritt Arne Ruste. Som ikke antok dem med det samme, men han ga meg gode råd om hvordan jeg kunne arbeide videre. I 1983 kom debutboka "Hemmeligstemplete roser". Derfra har han beveget seg i spennet mellom dikt, barnebøker, noveller og større formater: skuespill og romaner. Og 20 år, og rundt 30 titler senere, blir den internasjonalt anerkjente forfatteren Thorvald Steen statsstipendiat. Med årlige utbetalinger fra Kulturdepartementet til han blir pensjonist.
Løsemiddelskadde
I sitt debutarbeid som dramatiker, "De tålmodige" i 1999, hentet husmaler Steen handlingen fra sin egen arbeidsdag. Det handlet om løsemiddelskadde. Stykket skapte mye støy, men fikk også nye grupper til teateret. Flere malermestere kjøpte opp forestillinger og kom dit, "klare til kamp". De likte ikke at han rakket ned på bransjen deres. Andre støttet ham og var redde for sine ansatte. - Vi holdt samtaler etter forestillingen; veldig lærerikt. Vi lurte jo på om vi hadde tatt for hardt i. Jeg tror ikke det! Men det var flere fronter, dog ut fra en enighet om at løsemiddelskadde kan se friske ut, men de har på en måte Alzheimer. En stille flokk, som sliter med å bli mistrodd. - Blir det ikke færre løsemiddelskadde, da, ettersom kunnskapen om skadevirkningene øker? - Nei, nei, det er det som er så ille. Flere og flere syntetiske og giftige midler dukker på markedet. Fins til og med EU-direktiv som nekter å opplyse om hva produktene består av! Penga rår, det er forferdelig, sier han, og er lei for at han ikke har kapasitet til å følge opp saken videre.
Vasking og strigling
Thorvald Steen tar i mot bladet Arbeidsmiljø hjemme på Ekeberg, og står med en telefon mot øret når han åpner døren. - Streikende journalister i Stavanger Aftenblad ønsker at jeg kommer over og gir en appell. Det står ikke på viljen, men jeg har ikke en tjangs til å rekke det. Dette krever tida mi nå, sier han og blafrer opp en bunke av et manus. - Er kommet til side 120, det er vasking og strigling som gjelder. - Hva skriver du om? - Jeg er opptatt av å skrive romaner som både er på samtidsplan og et historisk plan. Her blir det veksling i annethvert kapittel. Den historiske personen er hærføreren Saladin, som forente den arabiske og muslimske verden og stanset korsfarerne i 1189. Nåtiden er fra desember 2002, før USA's invasjon mot Irak. En roman, som jeg ikke vet om skal ut i høst eller om det er riktig å vente en stund. Utskrivingen av manuskriptet har han ikke stått for selv: - At jeg skriver for hånd er ikke bare en romantisk greie. Smerter i nakken gjør at jeg ikke kan sitte ved et tastatur. Jeg er så heldig at forlaget spanderer en som renskriver for meg. Og hun sier jeg har en ganske leselig håndskrift!
Veldig viktig å reise
Skriveøktene tar forfatteren når det er stille i huset, når kona (lærer) og sønnene er på skolen og datteren i barnehagen. Da sitter han ved skrivebordet i stua, og lar tanken få flukt under en høy himling. Så skriver han så lenge han klarer den eller den sittestillingen, før han må opp og røre på seg for ikke å stivne. Og kanskje titter han ut av de store vinduene og se mot noe som alltid har betydd mye for ham: lyset. - Lyset over Oslo er enestående, det er noe med åsene bak, med fjorden og himmelen. Betyr veldig mye for meg. På pampasen i Argentina, helt ut mot havet....; der er det også et enestående lys og mye himmel. Jo jeg kan savne lyset når jeg er hjemmefra, og det er jeg ofte. I år står mange reiser for tur. - Turer som har med din litterære virksomhet å gjøre? - Ja, lanseringer og opptredener. Denne våren til Roma, Paris, Danmark og Bled i Slovenia. Til høsten blir det Island - igjen. Få med: det er utrolig viktig å reise! Da blir'u ikke så innmari trang i skjæra! - Hvor mange språk er du ute på? - På 17 språk. Min franske forlegger utgir i syv fransktalende land, den amerikanske i fem. Og så videre. Blir rundt 40 land.
Asken til Argentina
Thorvald Steen ble tidlig en bereist mann. Hans familie, med en Norad-far, bodde et par år i Addis Abeba i Etiopia fra han var tre. En rekke masker på stueveggen viser hans sans for afrikansk kunsthåndverk. - Av alle kontinenter er det Afrika det jeg drages mest mot. Skjønt, også latin-Amerika har betydd mye. Særlig den argentinske fotografen Victor Dimola, som Thorvald Steen møtte da Dimola (som var gift med norske Una Thoresen og bodde i Norge) hadde en utstilling i Oslo. De to fant hverandre på alle plan. Arbeidsmessig, privat. I 2000 utga de boka "Under sol og måne", ut fra en felles interesse for å beskrive og skildre mennesker i arbeid. Victors bilder, Thorvalds tekster. - Men så fikk Victor kreft. Ble holdt i sjakk en tid, før et tilbakefall. Vi som var venner av Victor samlet inn penger så hans venn Raol i Buones Aires kunne komme hit, og Raol og jeg stelte Victor helt inn i det siste. Han døde i april i fjor. Asken hans ble sendt i urne til hjemlandet og spredd i Parque Lezam i Buones Aires, forteller Thorvald beveget om sin meget gode venn. Victor var en kjent pressefotograf i Argentina før han kom til Norge. Han jobbet i et byrå som tilsvarer norske NTB. - Victor var modig, pågående og tøff. For det kunne være dødsfarlig å utføre jobben. Juntaen likte ikke hans dokumentasjoner. Argentineren hadde en drøm om at fotoboken fra arbeidslivet skulle komme til hans eget land. Nå vil det skje! Boka skal utgis i Argentina, fulgt av en CD med Steens tekster på norsk, engelsk, fransk og spansk. - Vakkert at han får oppfylt drømmen...
Fattigfolks loppemarked
Akkurat da kommer hans kone Marianne hjem. Hun settes fort inn i hva vi snakker om, og kan legge til en fersk observasjon fra Argentina: - I påsken var Victors enke og datter Celeste, pluss vår eldste sønn Tobias og jeg, i Buones Aires. Vi besøkte parken hvor hans aske er spredd. Det føltes så riktig at Victor fikk komme hjem! Men det var trist å se denne litterære parken óg, fortsetter Marianne. - Den var en slags fattigdommens loppemarked. Der satt stakkars familier og solgte unna småsaker. Kanskje bare en kopp - ikke et helt servise. En barnekjole, et par turnsko, for å få noen få pesos. For ikke å snakke om alle gatebarna! Var veldig tungt å se hvor usselt det var blitt i tidligere så rike Argentina. Marianne vet hva hun snakker om, for da Thorvald i 1990 drev research til hans verker om Don Carlos (= Charles Darwin), bodde familien et halvt år i nettopp Victor Dimolas leilighet i Buones Aires. Og Steens bøker om Don Carlos ble en slik internasjonal storselger at da han var tilbake i 1996, på lanseringstur, fikk han selv se plaketten på Victors husvegg: der står det at det var her den norske forfatteren Thorvald Steen arbeidet med råmaterialet til suksesserien, der de fire bøkene er Don Carlos, Giovanni, Konstantinopel og Den lille hesten. - Er du stolt? - Ja, jeg synes det er kjekt!