Tekst: Grethe Ettung (2011) Inspirert av de gamle polfarerne, realiserte Liv Arnesen drømmen om Sydpolen.
Seks år gammel så Liv Arnesen en film om Thor Heyerdahl. Stillehavsseilasen til arkeologen og eventyreren gjorde mektig inntrykk, men en eventuell drøm om å følge i hans fotspor strandet ganske raskt. -Vi skulle på båttur til Danmark, og på overfarten ble jeg skikkelig sjøsyk! Selv om eventuelle ekspedisjoner sjøveien ble skrinlagt, så fantes det andre som fascinerte. Som tolvåring leste hun Roald Amundsens beretning om erobringen av Sydpolen. Da var det gjort. -Jeg slukte boka, og drømmen om Sydpolen var etablert. Men jeg skulle bli 41 før den ble oppfylt.
"Det er hvitt og blått og hvitt og blått så langt jeg kan se, hvor jeg enn snur meg går de hvite viddene inn i evigheten." *) Antarktis er kanskje det mest utilgjengelige og ugjestmilde området på jorda. I et klima hvor det er vanlig med temperaturer ned mot minus 70 grader Celcius, og vinder med en fart på opptil 320 kilometer i timen, regnes det fremdeles som en stor bragd å gå på ski til Sydpolen. Første mann til sydpolpunktet var Roald Amundsen. Det var i 1911. I 1994, 83 år etter Amundsen, krysser første kvinne Antarktis på vei til Sydpolen. Alene og uten hjelp underveis, tilbakelegger Arnesen nærmere 1200 km i løpet av 50 døgn.
"Jeg ser ned i et dyp med flotte blåfarger. Det er vakkert, men også skremmende." *) Blåisen var full av sprekker. Der hvor isbreen var snødekt, hadde det dannet seg mer eller mindre solide snøbroer over bresprekkene. Broene kan utgjøre en vesentlig fare når en skal forsere en bre. -Under forberedelsene før avreise visualiserte jeg uhell som kunne skje, og tenkte igjennom hva jeg skulle gjøre dersom jeg for eksempel falt ned i en bresprekk. Og det gjorde hun. Heldigvis gikk det bra, sekken og pulken fungerte som anker. Hun greide å trekke seg opp ved hjelp av tauet som var festet til pulken. Arnesen er opptatt av mental trening, noe hun fikk kjennskap til da hun gikk på Idrettshøgskolen. Denne formen for trening vektlegger blant annet visualisering og tankekontroll. -I stedet for å bekymre meg for hva som kan skje, styrer jeg tankene i positiv retning.
Underveis til Sydpolen var det Ibsens Peer Gynt hun hadde plukket seg ut som en positiv veileder. -Jeg planla å lære meg de rytmiske passasjene utenat, se for meg scenene, og benytte dette som et slags mantra for å unngå tunge tanker. Men historien om eventyreren Peer ble med hjem igjen, ulest. Lyrikk av Rolf Jacobsen, leste hun imidlertid hver kveld. 50 døgn i isødet krever sitt, derfor er det viktig å unne seg litt ekstra innimellom. Premien som vanket da Arnesen var halvveis, var et filmbeger med Drambui, et stykke Kentuckykake (bakt av mor) og en kopp kaffe. Og julaften, den skulle feires med en sigar. -Gjett om jeg ble skuffet da det viste seg at sigaren hadde fått seg en smell, og lå i tusen blader og biter. Mange av oss ville kviet oss ved tanken på å tilbringe dager og netter alene i isødet; men ikke Liv Arnesen. -Jeg hadde det jo helt fantastisk. Jeg nøt stillheten, når det ikke var vind vel og merke, og jeg nøt landskapet med sine vakre snø- og isformasjoner.
Den ideelle polfarer er over 30 år, enslig, følelsesmessig stabil og ofte nokså innadvendt. Mennesker av denne typen har ingen utpreget trang til regelmessig sosial omgang, men er samtidig følsomme for andres behov. Og framfor alt har de ikke lett for å kjede seg. Dette hevder psykologene Palinkas og Suedfeld i et nummer av legetidsskriftet The Lancet. På spørsmål om Arnesen kjenner seg igjen i beskrivelsen, nøler hun litt. -Jeg er nok introvert, og det foregår alltid noe i hodet mitt. Jeg kjeder meg aldri, men jeg er menneskeorientert og har stor glede av sosial omgang. Jeg har jo vært lærer, konstaterer hun. Vi ber Arnesens mangeårige ekspedisjonskamerat Ann Bancroft, om hun kan beskrive Arnesen som polfarer og deretter som person. Hun får kun benytte tre ord for hver beskrivelse, noe hun synes er et krevende. -I could speak volumes about her. Hun velger disiplinert, sterk - og bustete om polfareren Arnesen, og hederlig, lojal og optimistisk om personen. Selv erkjenner Arnesen å ha et positivt livssyn. -Jeg tror det meste ordner seg, og som liten fikk jeg alltid høre: "Du greier det du vil!"
Å realisere drømmene våre, og gi slipp på trygghetssonene, er noe som engasjerer polfareren. -Vi må presse oss selv litt, skal vi vokse som mennesker. Da blir livet spennende. For å oppfylle en drøm, må den gjøres om til et mål. Det er nødvendig hele tiden å ha målet klart for seg. -Og skal man lykkes, må man også kunne tåle motbør. En av de største utfordringene for meg var å skulle selge meg selv for å skaffe sponsorer. Da måtte jeg virkelig piske meg sjøl. Hun lot seg heller ikke stoppe av fordommer som at polekspedisjoner er guttas domene. Og sponsorer fikk hun, til slutt var anorakk, bukser, lue og pulk dekket av firmalogoer. En ung beundrer, Nicolai Prytz, 7år, var hennes første sponsor - 10 kroner. Arnesens ekspedisjon til Sydpolen er for øvrig den rimeligste, og enkleste som noen gang har vært gjennomført.
I 2012 er det klart for Access Water-ekspedisjonen. Åtte kvinner fra seks kontinenter skal gjennomføre en pedagogisk ekspedisjon der temaet er vann. Liv Arnesen og Ann Bancroft har lederansvaret. -Vannproblematikken bare øker. Fordelingen av vannressursene er ujevn, og i en rekke områder er det mangel på rent vann. Vi løser ikke vannproblemet med denne ekspedisjonen, men greier vi å øke den internasjonale forståelsen for problemet, er et av målene våre nådd, poengterer Arnesen. Utdanning av neste generasjon er et annet mål. Det har ekspedisjonen tenkt å bidra til via nettsiden yourexpedition.com. -Vi skal kommunisere med 2 millioner klasserom med til sammen 50 millioner barn og unge. Samarbeidet med speiderbevegelsen er også viktig. Den er godt organisert og består av 40 millioner speidere verden over.
Ekspedisjonsdeltagerne kommer fra India, Russland, Sør-Afrika, New Zealand, Chile og Kina. -Vi lette etter kvinner med en visjon om å gjøre verden til et bedre sted å være. De utvalgte er alle akademikere og pedagogiske fagpersoner. Flere av dem hadde aldri hatt ski på bena, da de møttes til vintertrening på Finse. Arnesen beroliger oss med at kvinnene skal ha feller under skiene, en pulk som stabilisator samt bevege seg i et flatt landskap. -Vi har fått et fantastisk lag, og for Ann og meg blir det viktig å holde teamet sammen. Kvinnene er fra 20 til 60 år, og en slik aldersspredning mener Arnesen er en fordel. Deltakerne skal bo to og to i teltene. Hver uke byttes "romkamerat", slik at alle blir godt kjent.
Liv Arnesens merittliste er lang, og nye prosjekter er på gang. -Hvor henter du overskuddet fra? -Jeg er veldig glad i bøker og å gå i teater. Det gir meg mye. Akkurat nå leser jeg en bok av Torbjørn Færøvik om Kina. En av ekspedisjonsdeltakerne våre er jo derfra, så det er fint å kunne lese seg opp litt, smiler hun. Tenkte vi det ikke, her overlates ingen ting til tilfeldighetene. I november 2012 skal ekspedisjonen være klar til avgang. Målet er å nå polpunktet etter 80 døgn, for "snille piker går dit de vil." // *) Hentet fra boka Snille piker går ikke til Sydpolen, av Liv Arnesen.
Alder: 58 Yrke: foredragsholder, forfatter, pedagog og eventyrer Interesser: skiaktiviteter, fjell- og tinderangling, sykling og kajakkpadling, teater og en god bok
Fredag den 4 april 2025 vedtok regjeringen at endringer i arbeidsmiljøloven skal tydeliggjøre ansvaret for å sikre et fullt forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø. Hva endringene blir helt konkret, er nå opp til Arbeidstilsynet sammen med partene i arbeidslivet. Vi heier på dette
Det er mange arbeidsplasser som står i situasjoner som kan oppleves som emosjonelt og relasjonelt belastende. Det betyr ikke at vi nødvendigvis kan fjerne eksponeringsfaktoren, men bedrifter må jobbe organisatorisk på en slik måte at ansatte ikke blir syke av det. Vi inviterer til foredrag om emosjonelt arbeid på Verdens arbeidsmiljødag 28. april.
Kan manglende evne til å skille rolle og person velte fremtiden? Ikea-dommen understreker verneombudets rett til å ytre seg kritisk i kraft av rollen, uten å risikere represalier skriver seniorrådgiver Øystein Grytøyr i denne kronikken. Kronikken ble først publisert i HMS-magasinet.